Legg til din overskrift her
Den stille uken ble plutselig så altfor stille.
På tirsdag måtte vi ta farvel med Kolgravaren og dagen etter, med Nona.
Begge kattene kom fra Busteknøttkolonien. Nona ble tatt inn 6 april for to år siden, og siden hun var drektig forbi det som er vår abortgrense, fikk hun et fosterhjem som var villig til å ta ansvar for hele familien for så lang tid som trengtes. Hun fikk sine fire små 23 april – ikke uten dramatikk, men med kyndig hjelp av en uredd fostermor Elin, gikk det bra.
I motsetning til særlig én av de andre drektige kolonijentene, var Nona en fantastisk mamma. Gutta hennes fikk et flott for-alltid hjem sammen etter hvert, mens jentene hennes, Lilly og Lova, har blitt boende i fosterhjemmet med mamma Nona og «tante» Pia, som også kom fra samme område, men noen år før. De var en tett sammensveiset liten gjeng, med stor omsorg for hverandre.
Hvis det ikke hadde vært for dette, og at Nona så tydelig viste at hun gjerne ville bli venn med fostermor, så hadde vi nok satt henne tilbake i kolonien etter hvert. Det var det bra vi ikke gjorde, for da kunne det altfor korte livet hennes fått en langt mer smertefull utgang enn hva som ble tilfellet.
Nonas ærend hos vet’en nå var egentlig å få stelt pelsen sin. Siden hun ennå ikke hadde blitt trygg nok på fostermor til at hun kunne få klappe henne, langt mindre gre henne, måtte hun sederes for å få orden på pelsflokene. Det var i denne forbindelse det ble oppdaget at klørne hennes hadde unormal vekst, og at flere av dem hadde vokst inn i tredeputene hennes og forårsaket infeksjon. Det er klart det gjorde vondt. Men dessverre er katter mestere i å skjule smerte.
Hvis Nona hadde vært en «vanlig» trygg pus, hadde jo for det første fostermor oppdaget at klørne var unormale lenge før det kom til dette. For det andre, hvis hun av en eller annen grunn hadde pådratt seg en infeksjon, ville det vært mulig å stelle beina hennes, bl a med fotbad flere ganger daglig.
Men vår fineste Nona var ikke «vanlig». Hun var en veldig forsiktig jente som, i løpet av to år, hadde blitt trygg nok til å smile til fostermor, til å legge seg og slappe av i nærheten av henne og til å slikke godis av hånden hennes. Hun gjorde ørsmå framskritt hele tiden, men foreløpig var det altså fremdeles for skummelt å bli tatt på.
Den tvangshåndteringen det ville krevd å få orden på infeksjonene hennes, samt hyppige framtidige turer til vet’en for sedasjon og kloklipp, ville vært helt fryktelig for Nona. Vi kunne bare ikke kreve det av henne. Uansett hvor vondt det gjorde, måtte vi la henne få reise.
Legg til din overskrift her
Kolgravaren ble satt tilbake i kolonien etter at han ble fanget inn, helsesjekket og kastrert i august i fjor, som en av de siste, og aller skyeste, gutta. Siden da har han hatt det superfint sammen med resten av gjengen sin, som bare er snaut halvparten så stor som da vi startet jobben med kolonien. I tillegg er det dessuten langt fredeligere forhold nå, siden alle er kastrert.
For en stund siden så det ut som at Kolgravaren hadde mistet litt pels på bakbeina. Da symptomet ble tydelig, tok vi ham inn igjen. Etter en natt i en av sykehyblene hos AM & B, kom han til vet neste morgen. Blodprøvene hans var fine. Ultralyden derimot, viste at tarmene var alt annet enn fine. Nøyaktig hva som var galt, var det ikke mulig å se.
Kombinasjonen fine blodprøver og et eller annet veldig galt med tarmene peker dessverre i retning av kreft, siden all infeksjon vises på blodprøver, mens kreft ikke gjør det.
Alternativene var å avlive ham, eller smertelindre i 14 dager for så å ta nye blodprøver og ultralyd for å se om det ga mer entydige svar, eller å åpne ham opp og se: hvis det viste seg å være noe som kunne fikses ville det bli gjort, hvis det var kreft ville vi avslutte.
Etter å ha diskutert litt, valgte vi å åpne opp. Men så viste det seg at tidligst mulig operasjonsdato var først om 9 dager. Kolgravaren hadde verken spist eller vært på do siden han ble tatt inn. Han satt, helt sammenkrøpet innerst i transportburet og var redd og hadde vondt. Pelstapet skyldes at han hadde slikket seg og slikket seg, i håp om å lindre smertene. Vi kunne bare ikke utsette ham for så mange lange og vonde dager når prognosene var langt fra overbevisende. Han måtte få lov til å slippe.
Det gjør inderlig vondt å ta farvel, det vet alle som har mistet noen de er glade i. Kolgravaren og Nona var dessuten unge katter, hhv bare 5 og 3 år, tror vi. De burde hatt mange gode år foran seg! Det at de ikke turte å bli håndtert av mennesker har ingenting med saken å gjøre, i så måte.
Vi har mange katter som ikke tør det. Av de 62 kattene vi har igjen nå, etter at Kolgravaren og Nona forlot oss, er 28 uhåndterbare. En liten håndfull av de resterende 34 lar seg såvidt håndtere av sine respektive fosterforeldre, mens resten er mer eller mindre «vanlige».
Fasiten er likevel at vi har 62 katter som lever gode liv. Det er ikke de uhåndterbares feil eller ansvar at de er vanskeligere for oss å følge opp enn de trygge kattene. De er som de er fordi de, eller deres forfedre og -mødre, ble sviktet på det groveste av mennesker med uansvarlig kattehold.
Det er dette sviket vi gjør alt vi kan for å demme opp for. Heldigvis går det som regel bra, som f eks Pjusken som nylig kom tilbake til kolonien, friskmeldt etter noen måneder inne. Men altså ikke for stakkars Kolgravaren og Nona.
Kolgravaren og Nona var, i likhet med alle de andre kattene våre, høyt elsket, som de unike individene de var. De fortjente også det aller beste. Vi skulle så inderlig gjerne ønsket at det ikke endte som det gjorde. Og vi sender våre varmeste tanker til fostermor Elin, som har det aller verst
Kjære Kolgravaren, kjære Nona – hvil i fred og løp fritt!
Nå håper vi resten av påsken blir begivenhetsløs, og ønsker dere alle gode dager.
