Nesoddkatten, forfatter på Nesoddkatten

Publisert 13. august 202413. august 2024 av Nesoddkatten

Søndag 11.08.24

Adopter en nydelig kattunge

Det er veldig ofte veldig travelt hos oss, og vi er nok ikke alene om å ha det sånn. Da gjelder det å legge merke til de små, gyldne øyeblikkene, og prøve å virkelig være til stede i dem. For noen dager siden hadde vi et sånt lite øyeblikk: Ungene til Blesen; Kokos, Koksi og Kakao, lå så fint sammen på pidestallen sin og sov.

De var så fredelige og fine at vi ble aldeles inspirert. Derfor blir det en ett minutt kort videosnutt med kattungemeditasjon i dag, i stedet for bilder. Vi håper dere syns det er ok. (Husk lyd.)

Vi håper også dere vil følge linkene, og se de flunka nye adopsjonsannonsene til Mamma Mias unger og familien Skina på hjemmesida vår:

https://www.nesoddkatten.no/melvin-mikki-mingus-og-mio/

https://www.nesoddkatten.no/chihiro-mako-renzo-totoro…/

Ha en god søndagskveld!

Publisert 11. august 202415. oktober 2024 av Nesoddkatten

Chihiro, Mako, Renzo (reservert), Totoro (reservert), Yudai (reservert) og mamma Skina (reservert)

Født
15.05.24

Kjønn
Begge

Kan bo med barn?
Ja

Kan bo med andre katter?
Ja

Kan bo med hund?
Vet ikke

Spesielle hensyn
Ingen

Denne familien hadde langt fra så gode vilkår som de trengte der de var før. Skina var atskilt fra barna sine i mange timer hver dag, og rotet i søppelkasser for å finne nok mat. Heldigvis var ungene friske og raske likevel da de kom til oss, selv om de var litt undervektige etter alderen. Unntaket var tøffingen Yudai, som var mye mindre enn de andre.

Vi er veldig takknemlige for at vi fikk overta familien Skina. Selv om ungene allerede hadde rukket å bli 10 uker gamle, rekker de i alle fall å få 4 ukers samvær med mammaen sin på den måten de burde ha hatt fra start. De får god, næringsrik og nok mat, og det de trenger av ormekur og vaksine. Ikke minst får de også masse lek og kos av mennesker som både har tid og lyst til å være sammen med dem.

Det er ganske fascinerende å være sammen med dem. Siden særlig 4 av dem er så like, virker de nesten flere enn de egentlig er når de fyker omkring. En annen ting, som det er vanskelig å beskrive ordentlig, er at de alle sammen har en slags «selvfølgelighet» over seg, som berører dypt.

Her er litt om hver av dem, sånn vi har lært dem å kjenne hittil:

Chihiro

Chihiro er den eneste jenta i søskenflokken, og hun ligner på mamma. Hun var likevel litt mer reservert i starten og trekker seg fremdeles unna hvis hun syns det blir for mye – men hun vil gjerne, og nå er hun på god vei til å tø opp, også uten bestikkelser i form av våtmat og godis. Hun er riktignok ikke så glad i å bli løftet opp, men oppsøker også gjerne kontakt stadig oftere, og liker veldig godt å være i nærheten av favorittmennesket sitt, og gjerne ligge i senga hennes. Når Chihiro ikke hviler, er hun både leken og nysgjerrig. En av favorittaktivitetene er å jakte på kosten når det er dostell på gang. Kanskje blir hun den perfekte husmor?

Søteste Chihiro ble kastrert 14. oktober, og alt gikk fint.

Mako

Mako er en kul type, veldig leken og en skikkelig tøffing. Han er smart også, for han fant ut at hvis han hoppet opp på esken med kattesand som står akkurat ved døra, så var det lett å snike seg ut når han hørte det gikk i trappa. Så klart er det mye morsommere å være nede i stua, enn bare i katte- og soveavdelingen av huset! Mako er også en nysgjerrigpus, og tar gjerne imot kos, men innen rimelighetens grenser. Hvis det blir i overkant mye kontakt og løfting, blir han litt mer reservert. Både Mako og Chihiro er valdig glade for at de skal få fortsette å være sammen i det som blir for-alltid-hjemmet deres.

Fineste Mako ble også kastrert 14 oktober, og alt gikk fint med ham også.

Skina

Skina, som er født 01.06.23, er flink, tålmodig og fornuftig med ungene sine. Det var en fryd å se hvor tilfreds hun var den første kvelden hun var hos oss, da hun lå og ammet flokken sin. Det virket som om hun skjønte at livet heretter ville bli lettere. Hun prater mye og er en nysgjerrig jente, som nok gleder seg til hun kan få gå ut igjen. Vi tipper hun er en god jeger! Selv når ungene har skikkelig zoomies, beholder Skina roen.

Renzo

Renzo ligner på søsteren sin av vesen, og er dermed den av brødrene som virker mest reservert foreløpig. Vi er rimelig sikre på at både han og resten av familien vil vise mye mer av seg selv når de blir litt mer husvarme der de er.

Totoro

Totoro er en bedagelig type, som allerede syns det er helt ok å bli løftet. Han er tillitsfull og rolig uansett, og liker å slappe av for seg selv av og til. En av de virkelig morsomme tingene han gjør er å hjelpe til når doen skal tømmes.

Yudai

Yudai er minst, men tøffest. Han er skikkelig leken og nysgjerrig og er, som Totoro, særlig glad i dotømming. En kul type med mye større personlighet enn kropp.

Om alle

Felles for alle ungene til Skina er at de er glade for være sammen, enten det er for å leke og slåss eller for å slappe av og sove sammen. De første 10 ukene av livene sine hadde de jo for det meste bare hverandre. Nå har de både mamma og gode folk også, og vi syns allerede de er kjempeflinke til å «utvide horisonten» sin.

Ungene er klare for nye, kjærlige for-alltid hjem fra 21 august. Skina skal kastreres, og vil derfor være klar 2-3 uker etter det.

Fun fact: Da de bodde på hybelen i kattegården vår de første dagene hos oss, hadde de for vane å gå opp på skoen til den som kom med maten, etter at de var ferdige med å spise. Det var en bra plass for å vaske seg.

Publisert 10. august 202415. september 2024 av Nesoddkatten

Melvin, Mikki (reservert), Mingus (reservert) og Mio

Født
10.05.24

Kjønn
Hanner

Kan bo med barn?
Ja

Kan bo med andre katter?
Ja

Kan bo med hund?
Vet ikke

Spesielle hensyn
Ingen

Vi startet jobben med Busteknøttkolonien i fjor, og hadde håpet på å få inn alle jentene da, men Mamma Mia og Blesen var ikke enige. Da Mia, som den nest siste av jentene, endelig lot seg fange 20 mai i år, fikk hun og familien plass i et flott fosterhjem. Da var de små bebisene hennes bare 10 dager gamle.

De startet i 2 store hundebur som var koblet sammen; en oppholdsavdeling og en doavdeling. Da det begynte å bli både størrelse og litt fart på de små koblet vi på et bur til – og vipps, så hadde de en skikkelig suite med fine plasser til både lek og avslapning. Etter hvert som ungene både vokste og ble tryggere på fostermor, var det tid for å åpne portene på bursuiten, og gi familien tilgang til hele rommet.

Det er 4 ordentlig fine småtasser som nå begynner å bli klare for sine nye familier. Med en mamma som i utgangspunktet ikke var trygg på mennesker, er det en liten prosess å sosialisere barna. Alle har kommet langt, men det har variert litt hvem som har ligget først i løypa. Sånn det er nå, er Mingus mest frampå, mens Mio er den mest forsiktige. Vi vil derfor at Mio skal adopteres sammen med en av brødrene sine. Det er det samme hvem av dem det er – de er alle både gode venner og gode «lekeslåsspartnere». Melvin, Mingus og Mikki vil alle kunne trives både alene og sammen med en av de andre.

Gutta er klare for nye, kjærlige for-alltid hjem fra 16 august.

Her er hva fostermor forteller om brødrene:

Melvin

Melvin er en kul katt. Han er en luring som har begynt å stole på at broren Mingus har rett i at fostermor vil dem vel, enda så stor hun er. Han mener det er tryggest å legge en viss skepsis til grunn før han innlater seg på lek eller utforsking. Likevel glemmer han seg ofte når leken er i gang. Kosing er foreløpig for viderekomne, men han er på glid og aksepterer litt klapping når han er i det lune hjørnet. Vi mistenker at han egentlig har skjønt at det er ganske deilig. Når han virkelig skal slappe av, legger han seg i bokhylla.

Mikki

Mikki II (Mikki den andre) er en spretten og morsom liten kar. Han er fysisk den minste, men på ingen måte vond å be når det skal lekes og sloss! Når han først er «på» spretter han både høyt og lavt med mye energi. Aller helst vil han gjøre ting på sin egen måte, og det kunne ikke brydd ham mindre hva de andre gjør: Ofte sover han når de andre er våkne, og omvendt. Han bestemmer selv når han kan tas på og ikke. Han er i det hele tatt en nysgjerrig, leken og åpen liten pus med sin egen metode for å sjekke nye ting eller folk: slå litt på det med labben først, deretter intens lukte-inspeksjon. Hvis det så er greit, er han «good to go».

Mingus

Mingus er en trygg og nysgjerrig liten tass. Han er åpen og uredd og prøver nye ting uten å tenke seg så mye om. Han leker og slåss med brødrene og mamma’n sin og syns det er stas når jeg kommer inn – og aller best er det når onkel BM får være med! Mingus kommer løpende i full fart og med stor forventning når jeg nærmer meg, enten jeg faktisk skal inn i rommet, eller bare hilse på gjennom hønsenettingdøra. For øvrig elsker han Churu, og henter gjerne selv hvis han får anledning.

Mio

Mio er en vakker sjel. Han er fortsatt litt mer med mamma enn hva brødrene er, eller med onkel Busteknøttet Miraculix som han er veldig glad i. Han virker kanskje litt sart, men ikke la deg lure: når han er i gang med favorittleken eller en godis blir han tøff, og gir tydelig beskjed til den som våger å nærme seg! Fysisk kontakt fra meg er han avventende til. Han aksepterer det hvis det er rett øyeblikk, men ikke for lenge – unntatt hvis jeg har churu. Han brukte litt lengre tid enn brødrene på å våge å spise fra hånda, men det har løsnet fint den siste tiden.

Fun fact: Alle brødrene elsker å bølle med halen til onkel BM, og særlig mens han gjør sitt beste for å spise opp maten deres – hvilket skjer stadig vekk.

Publisert 6. august 20246. august 2024 av Nesoddkatten

Søndag 04.08.24

Totoro er en av Skina sine og sover sin absolutt søteste søvn.

Tre fine kattefamilier

Dere som har fulgt oss en stund har vel ikke unngått å legge merke til at vi har kattunger for tiden. De til sammen 12 søte små begynner å bli klare for å finne for-alltid hjemmene sine veldig snart, og vi håper å finne perfekt match for alle sammen. Det fortjener de!

Mamma Mia sine 4 – Melvin, Mikki, Mio og Mingus – ble født 10. mai, kom inn 20. mai og er adopsjonsklare fra 16. august.

Skina sine 5 – Chihiro, Mako, Renzo, Totoro og lille Yudai – ble født 15. mai, ble overtatt av oss 25. juli og er adopsjonsklare fra 21. august.

Blesen sine 3 – Kakao, Kokos og Koksi – ble født 6. juni, kom inn 15. juni og er adopsjonsklare fra 12. september.

Når det gjelder mødrene til disse nydelighetene, så har de det til felles at de skal kastreres så snart de er ferdige med oppgavene sine som mammaer. I og med at det er et litt større inngrep enn å kastrere hannkatter, skal de i alle fall få et par uker med rekonvalesens hos oss før de flytter videre. Ellers ser de vakre jentene litt ulikt på fremtiden:

Mamma Mia, som kommer fra Busteknøttkolonien, tror at hun ønsker seg et for-alltid hjem. Hun vil imidlertid ikke si noe sikkert før hun har fått litt mer tid i fosterhjemmet sitt først. Det skal den fine jenta få, og siden hun ikke helt vet hvor lenge hun trenger, kommer vi heller tilbake til saken etter hvert.

Skina ønsker seg så absolutt et for-alltid hjem! Hun er klar som bare det, så snart hun er ferdig med rekonvalesensen sin, ca den første uka i september.

Blesen ønsker seg aller mest bare å bli tryggere på folk, sier hun. Når hun har blitt det, skal vi nok bli enige om hun helst vil tilbake til Busteknøttkolonien, eller bli værende hos Nesoddkatten, eller få et annet for-alltid hjem. Dere skal så klart få vite hvordan det blir så snart vi vet.

Familien Skina gjør seg klar til å få fosterhjem.

Vil du ha en liten en?

Alle kattunger har mye til felles, som for eksempel å være utrolig søte, å ha evne til å rote til et rom i rekordfart, og til å plutselig synkronslukne. Det er nokså fascinerende å se en liten gjeng gå fra 100 til 0 på nesten null tid, og ganske så på likt. Har kattemammaer en hemmelig fjernkontroll, kanskje, med bare én soveknapp, som gjelder alle ungene?

Samtidig har ungene så klart også sine individuelle personligheter, som det er spennende å se utvikle seg. Selv om vi absolutt ser tendenser nå, så vil mesteparten av utviklingen foregå etter at de har fått nye hjem, til glede for dere som er så heldige å bli de nye familiene deres. Dere vil jo også være med på å prege den videre utviklingen.

Vi kommer til å presentere hver familie litt mer inngående i dagene framover. Vi oppfordrer likevel alle som vet at de ønsker seg nye familiemedlemmer til å ikke vente med å ta kontakt med oss – men les betingelsene våre først. De er ganske basic egentlig, så hvis dere ikke aksepterer dem, er det ikke noe poeng. Her finner du dem.

Vi praktiserer både «først til mølla» og samtidig ikke: Det er ikke mulig å reservere en katt man ikke har hilst på. Etter at man har hilst på en katt derimot, får man reservere den dersom alle er enige om at det er en god match – vi venter ikke for å se om det kommer noen enda bedre, som bare har somla litt med å gi lyd fra seg!

Derfor er det som sagt egentlig lurt å ta kontakt så snart man vet at man ønsker seg en liten pus eller to inn i husstanden sin. Etter at vi har snakket sammen vil vi så foreslå hvilke av kattefamiliene vi tror dere bør besøke, ut i fra hva dere forteller om dagliglivet deres, bosituasjon og alt som spiller inn når man skal finne den eller de kattene som passer helt perfekt.

God søndagskveld til alle!

Ivrige og modige små matmonser.

Hvorfor kommer han der dunderdigre Busteknøttet og spiser maten vår, egentlig?

Publisert 30. juli 20246. august 2024 av Nesoddkatten

Søndag 28.07.24

Det er trygt og godt å sove tett sammen, syns Totoro og 2 av søsknene hans det er veldig vanskelig å se forskjell på her!

Skribenten er forbanna!

Fredag 26 juli ca 16.45

Jeg er ordentlig forbanna.

Forbanna, fortvilt og utslitt etter å ha forsøkt mitt aller, aller beste på en vennlig måte, å overbevise vedkommende som overlot den vanskjøttede kattefamilien sin til oss i går om at den andre fertile hunnkatten hens må kastreres. Hen vil ikke: «Det er ikke naturlig. Dyr må få leve fritt, ikke temmes for at vi skal kose med dem.»

Det er langt fra første gangen vi møter på den holdningen. Det er bare det at «fritt-toget» gikk for en god del hundre år siden, uansett hvor skråsikre de kunnskapsløse stikk-hue-i-sanda tåkefyrstene måtte være.

Det er vår forbannade plikt som borgere av et av verdens rikeste land å ta ansvar for at dyrene som har vært gjennomdomestiserte siden tidenes morgen lever så gode liv som mulig. De kom ikke hit av seg selv, de ble bragt hit av våre forfedre og -mødre. De er vårt ansvar, og vi har faktisk råd til å ta det. På ordentlig.

«Jammen det er jo så koselig med kattunger!» Jada, det er det. Helt til de blir dumpet, kastet eller satt ut i skogen som fritt vilt.

«Hæææh, blir de det?!?? Hvorfor det?!??» FORDI DET ER SÅ SYKT MANGE FLERE KATTUNGER ENN DET ER FOLK SOM REELT SETT VIL HA DEM LENGER ENN OVER SOMMERFERIEN PÅ HYTTA!!!!

En veldig(!) dårlig plan

Man blir heller ikke særlig vennlig stemt når man i klartekst blir fortalt at vedkommende man nettopp har hjulpet PLANLEGGER å starte en koloni!!!!

Jepp, hen PLANLEGGER å starte en koloni. For det er det man gjør når svaret på spørsmålet om hva hen tenker å gjøre med alle kattungekullene som vil komme ved å la en fertil jente være «fri og naturlig» er å «gi dem bort eller la dem gå i skogen – det er jo så koselig å se frie katter i skogen.» DET ER HAKKET FØR JEG EKSPLODERER!!!!

Fredag 26 juli ca 18.10

Nå er det fredag kveld, og jeg har nettopp blitt klort opp og bitt av mammapusen som ble fryktelig skremt av et eller annet, og fløy på meg i stedet. Det kalles «redirected aggression» og kan skje hvis noe har skremt katten, og det ikke er mulig for den å reagere mot det som skremte. Da kan den angripe et menneske eller annen katt i nærheten i stedet.

Heldigvis virker det ikke å være så ille, så jeg tror jeg bare tar meg et glass vin, og kaller det en dag. Nesten i alle fall. Mine 17 losjerende må jo få kveldsmaten sin, men det er ikke en veldig big deal. Jeg har jo gjort det en million ganger før.

De nyankomne

Lørdag 27 juli ca 20.40

Bittsåret fra i går har heldigvis ikke eskalert – men det er likevel en nyttig påminnelse om at jeg må få meg en ny stivkrampesprøyte, for det er visst over 10 år siden forrige.

På tross av en natt med bekymring og grubling og dermed for lite og dårlig søvn, har jeg i løpet av dagen dessuten blitt såpass vennligere stemt overfor menneskeheten at det virker smart å tone det jeg skrev i går litt ned. (Hvis noen skulle være i tvil – det er den nedtonede versjonen dere nettopp har lest.)

Nyankomne og nydelige Skina har fått ormekur i dag, hvilket forhåpentligvis vil gjøre henne litt mindre desperat etter mat. Ungene hennes ble født 15 mai, og oppveksten deres hittil har vært suboptimal, for å si det litt forsiktig. De har bare hatt tilgang til mamma’n sin noen timer i døgnet, og det er jo egentlig helt krise. Hun har dessuten fått for lite mat , og den hun har fått har vært næringsfattig. Likevel virker ungene friske, selv om den ene av dem er knøttliten; vesentlig mindre enn de andre.

På mandag skal vi til vet. for helsesjekk av hele bunten. Forhåpentligvis er alt fint med alle, inkludert bittelille Yudai. Vi håper selvsagt også inderlig at det ikke allerede er nye kattunger på vei inni magen til mamma Skina.

Et syn som varmer

Søndag 28 juli ca 10

Det varmet langt inn margen å se den nye gjengen spise frokosten sin i dag. Det som til nå har vært desperate mjau etter mat var erstattet med vanlige, ivrige mjau. Alle er roligere – og hurra! – de spiste ikke opp rubbel og bit. Det betyr både at den vedvarende sultfølelsen de hittil har vært vant til har begynt å bli erstattet av mer fornøyde mager, og tillit til at det kommer regelmessig servering av mat som både er næringsrik og god.

Foreløpig bor de i «hybelen» i kattegården, enn så lenge uten tilgang til den lille terrassen. Vi er jo nødt til å vite at vi får tak i alle sammen i morgen, når vi skal til sjekk hos vet’en. Planen er at de skal i et fosterhjem mot slutten av neste uke. Grunnflata i hybelen er ikke så stor, men den har gode muligheter i høyden – og jammen er det fart på småttisene! De kommer seg rundt, for å si de sånn, enten de vil opp, ned, hit eller dit. Den største utfordringen er egentlig å komme seg inn til dem uten at noen stikker ut, men man finner sine metoder. «Ut» er dessuten ikke krise, for det er bare til resten av kattegården, så vi får jo lett tak i dem.

Søndagsfrokost hos familien Skina. Det var så veldig godt å se at de ikke lenger er desperate etter mat .

Etter frokost er man klar for slåsstrening.

Helt vanlig lek funker også.

Mølje!

Adopsjon kattunger

Søndag ettermiddag

Vi adopterer ut kattunger når de er 14 uker gamle, i tråd med hva oppdatert forskning sier om hvor lenge kattunger trenger å være med mamma for å få en så optimal start på livene sine som mulig. Det betyr at den nye gjengen trolig vil være klare for adopsjon fra 21 august.

Mamma Mia sin gjeng vil være klare noen dager før, og Blesen sine vil være klare i midten av september. Vi kommer derfor til å presentere våre til sammen 12 supernydelige smårollinger mer inngående både her og på hjemmesida nokså snart. Hver eneste en av dem fortjener å finne drømmehjemmet. Hva som definerer drømmehjemmet kan være så ymse – men felles for dem alle er at de befolkes av mennesker som tar seg bryet med å finne ut av hva en katt trenger før de faktisk skaffer seg en.

Nå trenger vi litt finvær, folkens, så hold fast i sola og legg bort regndansen for en stund!

God søndagskveld til hver og en i sær.

Har dere lyst på frokost da, Kokos, Kakao og Koksi?

Hos familien Mia er fostermor på ferie for tiden – men det betyr ikke at det ikke er sirkustrening likevel!

Publisert 23. juli 202423. juli 2024 av Nesoddkatten

Søndag 21.07.24

Hjemmesiden vår

Huhei, hvor det går. Ikke før har én katt i sykepensjon flyttet ut, før en ny katt banker på døra. Men siden nykommeren ser ut til å kunne ha unger et sted, må vi finne ut av det først. Vi er i gang, og oppdaterer hvis det viser seg å være noe å oppdatere.

Nå som vi befinner oss på dypet av sommeren uten å egentlig ha så mange ledige minutter, har vi lyst til å slå et slag for vår fine hjemmeside. Der er det nemlig litt av hvert, både til nytte, til glede og innimellom litt forargelse. Den består av 6 kapitler, hvorav 4 har underkapitler.

I dag linker vi til Søndagsposten som ligger under Historier, og håper noen av dere med litt god ferietid kanskje vil lete dere fram til gledelige gjensyn med «gamle episoder», mens andre vil lese noe for aller første gang. Vi er så klart også mottakelige for innspill til hjemmesida vår: Savner dere noe? Burde noe vært forandret? Er noe særlig bra som absolutt ikke må forandres?

Dagens video er en snutt fra dagligliv hos familien Mia. Busteknøttet Miraculix har tatt på seg rollen som onkel, og går inn for oppgaven med stor entusiasme, og ikke så verst tålmodighet vil dere se.

God søndagskveld!

Publisert 16. juli 202416. juli 2024 av Nesoddkatten

Søndag 14.07.24

Her er de i kattegården på det nye stedet vårt, før de fikk lov til å gå fritt. Kattegården er et spikertelt, altså en slags blanding av ute og inne, utenfor kattehuset, som er en ombygd campingvogn. Fra kattegården kan man gå ut i en inngjerdet kattehage, som ble anlagt for et par år siden. Selv om Burma og Totus nå altså får bevege seg helt fritt, er det interessant og ganske så rørende å se hvor glade de er for både kattehuset, -gården og -hagen sin.

Hjertelig takk!

Vi var litt spente for en liten uke siden, da vi publiserte det som ble mandagsposten, siden det tok 2 dager å få sammen alle bildene. Ville den kanskje bli for kjedelig og oppfattes som masete? Jammen tok vi feil, for makan til fin respons – tusen takk for det!

Det er også kjempestas å kunne fortelle at vi har fått 12 nye Grasrotgivere, 2 nye Kattehjelpere, og en fin liten slump enkeltdonasjoner. Hjertelig takk! Det bidrar i høy grad til å holde motet oppe i vårt alltid pågående søk etter tilstrekkelig inntekt.

Tilbakeblikk

Av og til er det både nyttig, rørende og ganske morsomt med tilbakeblikk. For nøyaktig 5 år siden i dag var det også søndag 14 juli, men da altså i 2019. Det første vi skrev om har stadig relevans:

«I dag har vi lyst til å starte med å si noe pent om katteeiere med sosiale, lett synlige katter, som kanskje ikke ser så unge og «freshe» ut lenger. (Ikke katteeierne, altså, men kattene deres…)

Dette er på sin plass fordi vi har kontakt med noen av dem av og til. Enten fordi folk har henvendt seg til oss direkte eller fordi de har spurt på Nesoddkatten – savnet og funnet. Felles for mange av eierne er at de tar det pent når vi ringer og melder om at noen er bekymret for katten deres. Det kan være at pus er veldig tynn, ikke er så blank i pelsen eller andre ting som gjør at det er forståelig at folk reagerer.

For mange katter er det jo, bokstavelig talt, livsviktig at noen reagerer. Det er fremdeles så altfor mange katter som sulter og / eller lider seg i hjel fordi ingen brydde seg. En årsak til at folk unnlater å bry seg er fordi de ikke orker belastningen(e) det kan føre med seg, tror vi. En mulig belastning er utvilsomt å risikere å bli møtt med skjellsord av en eier som skal ha seg frabedt at noen blander seg. Slike eiere finnes dessverre også.

Men til dere som har katter som er vel ivaretatt, også når pus er godt oppe i årene og bærer preg av det – tusen takk for at dere passer så godt på pus! Og tusen takk for at dere tar det så pent når vi ringer og spør om det kan være grunn til bekymring! Dere bidrar faktisk til å hjelpe flere katter enn deres egen ved at dere gjør det lettere for folk å bry seg.»

Chiplesere

Det neste vi skrev om var hvor på halvøya chipleserne våre holdt til. Siden da har en del av de adressene forandret seg. Hvis dere trenger hjelp til å få lest chip på en katt, og dere ikke får tatt med pus til dyrlegen, så kan dere ringe oss på 403 00 188, eller sende melding til sida her. Tangen dyrebutikk har også chipleser som kan lånes, og hvis dere har lagt ut melding om en funnet katt på Nesoddkatten – savnet og funnet, vil det ofte være noen som tilbyr seg å hjelpe med å lese chip.

FIV-positive katter

Det siste vi skrev om for 5 år siden i dag, var Burmas introduksjon til Totusene:

«Nesoddkatten har 2 FIV-positive katter. Totus har dere kjent til i et par år allerede, og tidlig i vår tok vi inn Burma, som dessverre også viste seg å teste positivt for dette viruset. På fredag flyttet han inn til Totusene. (For ev uinnvidde: «Totusene» = Totus og hennes 2 døtre Tessa og Tassemor, som er kliss like den vakre mammaen sin. De er ikke FIV-positive, hvilket faktisk gjør det sannsynlig at de er immune.)

Burma flyttet fordi det ble litt vanskeligere forhold for ham i det fosterhjemmet han har vært i til nå. Vi var jo naturlig nok spente. Det er ikke så mange månedene sine vi erfarte at det gikk bra for Totusene å bli venner med Jackson, mens det på ingen måte funket med Brage og Sirikit.

Da Burma ankom var en stor hybel med separat doavdeling rigget til for ham. Han hadde med seg hulen og doen han var vant til. Poenget med å starte ham inni et bur er å gi trygghet både til ham og til de andre kattene mens han er helt ny. Hvor lenge han trengte å være der hadde vi ingen formening om.

Kattekvartett

Det viste seg at ca 5 timer var nok. Da hadde det vært tilstrekkelig med gjensidig nysgjerrig og forsiktig snusing til at vi tok sjansen på å imøtekomme Burmas ønske om å åpne porten. Siden har den ikke vært lukket.

Vi skal vokte oss vel for å forskuttere noe «happily ever after»-varsel, men at alt er vel så langt, er i alle fall ingen overdrivelse. Burma er virkelig en vennlig og fredelig sjel, og dette ser ut til å gå veldig fint.

Hils og si god søndagskveld, da!

Hilsen nyetablert, godt samstemt kattekvartett.

Dette var det veldig rørende å lese igjen. Tessa og Tassemor er jo dessverre borte nå, begge to, men Burma og Totus bor fremdeles sammen, dels i vårt lille kattehus, og dels i skribenthuset. De får velge selv nå, etter at de begge ble frittgående for et års tid siden eller så. De er litt som et gammelt ektepar, og er heldigvis stadig i fin form. Enn så lenge lever de altså med FIV diagnosen sin uten at det preger dem på noe vis. Vi krysser jo alle fingre for at de vil være her lenge ennå og at de, når deres tid kommer, vil vise seg å være blant de kattene som dør med viruset, og ikke av det.

God søndagskveld!

Vi betyr alt for kattene vi hjelper! De er helt avhengige av at dere hjelper oss. Her er gode muligheter, som ikke koster så mye:

Grasrotandelen gir oss 7% av det dere spiller for, uten at dere betaler så mye som en krone mer. SMS «Grasrotandelen 922403929» til 60000 eller trykk på knappen.

Bli Kattehjelper for et fritt valgt beløp. Selv en 20’er i måneden er gull verdt. Trykk på knappen.

Enkeltdonasjoner er også kjærkomne.

Vipps: 624380 / Konto: 1506.48.15617

Vil du tilby annen hjelp? Trykk på knappen!

Tusen takk!

Publisert 10. juli 202410. juli 2024 av Nesoddkatten

Mandag 08.07.24

Burma er en av «FIV-kattene» våre, men frisk og rask og sjarmerer de fleste.

71 gode grunner

En av de faste morgenrutinene våre er å sjekke antall Grasrotgivere. I går hadde vi mistet en. Hjertet synker litt hver gang det skjer, akkurat som det jubler litt hver gang vi får en ny – og det gjorde det jammen i dag tidlig, da vi heldigvis fikk en igjen.

«Det var da måte på til flisespikkeri» tenker kanskje noen. Men vi har 71 veldig gode grunner til at hver bidige krone teller. De 71 er nemlig levende vesener der nesten alle er helt avhengige av at vi ikke svikter dem – noen har heldigvis funnet hjem som kommer til å skrive adopsjonskontrakter veldig snart. Dere finner likevel samtlige i bildene, for vi har også katter i kø.

Vi ble dobbelt så store

I fjor, da vi startet jobben med Busteknøttkolonien, og dermed stadig vekk skrev om nye katter som ble fanget inn, fikk vi en lenge etterlengtet – og helt nødvendig – boost på økonomien. Vi mer enn doblet volumet vårt mht til antall katter vi til enhver tid har ansvar for, vi økte antall Kattehjelpere fra 7 til 77 og antall Grasrotgivere fra 190 til 253. Vi fikk også en økning i enkeltdonasjoner på ca 90.000. Likevel økte utgiftene enda mer, så vi gikk kraftig i minus.

Fra hånd til munn

Helt siden starten for snart 9 år siden har vi levd fra hånd til munn. Med det mener vi at det eneste kriteriet vi har brukt for å si ja eller nei til en katt som trenger oss, har vært om vi har et bra nok sted den kan være. Hvis ja, så har vi bare gønna på og krysset fingrene for at økonomien går i hop på et vis. Etterhvert har vi blitt ganske gode til å håndtere usikkerheten som ligger i det å leve fra hånd til munn, og noen ganger knapt nok det. Men man begynner jo å kjenne på litt slitasje, skal det innrømmes.

Hverdagslivet i Nesoddkatten

Hittil i år har Grasroten økt med bare 15. Netto antall nye Kattehjelpere er også 15, siden vi har fått 17 men mistet 2. Dette har helt klart sammenheng med at action gir langt bedre uttelling enn daglig drift i sosiale medier. Det er ganske frustrerende, fordi selv om det kan være svært krevende å få inn katter, og å få dem gjennom den første kritiske fasen hvis de er syke eller skadet, så er det etter dette at mesteparten av jobben befinner seg.

Mange av de vi tar inn trenger sosialisering. Særlig hvis kattene er voksne kan det fortone seg litt som å se på at gresset gror. Det tar lang tid. Gjennombruddene er gjerne av typen «Jippi, Black turte å lukte på fingeren min i dag!». Man skal være godt over middels interessert for å mene at det er en overskrift som selger…

Mange av de andre kattene blir også hos oss lenge, av ulike grunner. Noen er mer eller mindre uadopterbare fordi de er for kjedelige å se på, eller er for gamle, eller har en eller annen helsemessig utfordring som krever en del, eller andre spesielle grunner. Felles for dem alle er at de skal ha mat, vann, stell, veterinærhjelp når de trenger det, og – ikke minst! – de skal ha kos og kjærlighet. Alt unntatt de to sistnevnte koster penger.

Stor og dypfølt takk!

Vi vil derfor rette en stor og dyptfølt takk til dere som allerede er Grasrotgivere til oss og / eller Kattehjelpere for at dere er trofaste også i de tider vi er så nedlesset i daglig drift at vi ikke har mulighet for å gi dere så mye action som takk for hjelpen.

Vil flere gi oss drahjelp?

På tross av den sjenerøse hjelpen dere gir, befinner vi oss fremdeles helt på kanten av stupet økonomisk. Derfor ber vi også om drahjelp til å få flere Grasrotgivere og Kattehjelpere, så vi kan klare å holde det gående som en sterk, lokal dyrebeskyttelse.

Å bety alt

For hver eneste en av de mange hundre kattene vi har hjulpet siden vi startet har vi betydd alt. For de 71 vi har inne nå betyr vi alt. For de utallige vi så gjerne vil ha mulighet til å hjelpe framover vil vi bety alt. Absolutt alt.

Tusen takk til dere som leste helt hit, på tross av lite action! Takk også til dere som deler innlegget!

God mandagskveld til alle.

Kattene våre

(klikk på et bilde for å starte bildefremvisning med tekst)

Publisert 3. juli 20243. juli 2024 av Nesoddkatten

Søndag 30.06.24

«Hva gjør vi nå da?» spurte vet. Nina. «Vi må la ham få reise» sa jeg, og så strømmet tårene. På mandag tok vi farvel med aller kjæreste Ben.

Hva gjør vi nå da?

Lillebroren til Kalle, som forlot oss for bare fire måneder siden, hadde ikke vært helt seg selv den siste tiden. Forandringen kom så umerkelig at det er vanskelig å si når jeg registrerte den første gang, men for 3 uker siden virket han en dag smertepreget. Vi dro til vet’en. Han var lettere enn ved siste besøk, men 4.4 kg var ikke så verst vekt for Ben, som hadde vært litt på den store sida tidligere. Blodprøvene hadde noen avvik som enten kunne være ingenting, eller alvorlige. Vi ble enige om å gi smertestillende og å komme igjen om 2 uker.

I dagene som fulgte var han sitt vanlige jeg store deler av tiden, men stille, tilbaketrukket og nedstemt innimellom. Lørdag morgen var han ikke så interessert i frokost, og natt til søndag og natt til mandag ville han ikke sove i senga med meg. Begge disse tingene var totalt utypisk for matglade og superhengivne Ben. Mandag fikk han Bonqat (beroligende) før turen til kontrolltimen hos vet’en, så besøket ikke skulle være så stressende for ham.

Vekta viste at han hadde gått ned 300 gram på 13 dager. Han hadde dessuten litt feber, var litt dehydrert, hadde svekket muskulatur i bakbeina og virket generelt nedstemt. Vet’en sjekket blodprøvene fra forrige gang grundig og vi diskuterte hva en eventuell videre utredning ville innebære for Ben, hva sannsynlige utfall kunne være, og – ikke minst – hvorvidt noen av disse scenariene kunne tenkes å ha gode prognoser hvis vi forsøkte å behandle dem. Svaret var nei. Og deretter kom spørsmålet: «Hva gjør vi nå da?»

Det vanskelige valget

Hvor hjerteskjærende vondt det enn er å bestemme at livet til en høyt elsket venn skal avsluttes der og da, så er det av og til det kjærligste man kan gjøre. Livet til besteBen’en min hadde kommet til veis ende, og vi visste det alle sammen; vet. Nina, jeg – og Ben. Han hadde jo vist meg det de siste dagene, selv om det så klart var altfor vanskelig å ta det ordentlig innover seg. At han skulle plages med flere undersøkelser bare for at vi kanskje skulle få avdekket hvilken sykdom som var i ferd med å ta livet hans var helt uaktuelt. Han måtte få lov til å bli hørt og forstått, nå.

Bare en katt

Ben var den aller skyeste i familiegjengen på 5, som vi heldigvis klarte å finne plass til sommeren 2019. Dere kan lese litt mer om dem bl a her, hvis dere vil:

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=775920564570394&id=100064573728657

For de fleste fortonte han seg nok som «bare en katt»; en sky, svart katt som skygget banen – hvis han da i det hele tatt ble sett. For de forholdsvis få av oss som fikk lov til å bli ordentlig kjent med ham, var han en utrolig vakker, forsiktig og hengiven sjel. Han var like matglad som sin ca ett år eldre bror Kalle, men ble likevel ikke i nærheten av så stor, heldigvis. Hengivenheten hans var også like stor som Kalles var, men Ben viste den på en forsiktigere måte. Han likte f eks å legge seg pent rundt hodet til mennesket sitt om natta, som en lue, men av en eller annen grunn var det likevel aldri for tett, som jeg syns det ofte blir med «velkrokatter». Hvis det var andre katter i senga allerede, ventet han på tur.

Fredelige Ben

Blikket hans var et kapittel for seg. Øynene hans minnet litt om øynene til Lillebjørn Nilsen; snille, milde og med en mollstemt klangbunn, også når han var glad. Uansett hvor «yppete» noen av de andre kattene av og til kunne bli, lot Ben seg aldri provosere. Enten trakk han seg unna, eller så ble han bare sittende å se på dem med det fredelige blikket sitt. Det virket alltid. De roet seg.

Ben var en fredsmegler av ypperste klasse på så mange plan. Det har vært en udelt glede å få lov til å dele en bit av livet med ham, etter at hans første, kjære fostermor ble nødt til å «kaste inn håndkledet» i fjor. Den plassen han har i hjertene våre er bare hans, til evig tid.

Hvil i fred, aller kjæreste besteBen’en min.

Trist, men takknemlig hilsen fra skribent Kari

Busteknøttene

Forrige uke trodde vi at Blesen sine små ville våge seg ut av kassa si i løpet av den kommende uka. Det gjorde de i dag! Og hos Mia og gjengen er det full fart og vel så det. Vi kommer tilbake til disse familiene neste uke, og ev noe av det andre vi holder på med. Ferietid er på ingen måte hviletid, snarere tvert i mot.

God søndagskveld til hver og en i sær.

Publisert 26. juni 202426. juni 2024 av Nesoddkatten

Søndag 23.06.24

Grå og hvit katt legger og slapper av med kattungene sine

Vakre Blesen følger veldig godt med når det kommer et kamera utenfor døråpningen til huset hennes. Kakao, Koksi og Kokos aner fred og ingen fare – og det er det jo heller ikke, selv om ikke mamma er overbevist.

Navn til alle store og små!

Juhuu, vi har hatt navnefest siden sist! Inkognito, Sideskill, Midtskill, Fløteflekk og Lille Tiger heter nå hhv Mia, Melvin, Mio, Mingus og Mikki II (Mikki den andre). Er det ikke fine navn? Det er fostermor som har bestemt, etter å ha blitt bedre kjent med den lille familien. Vi syns det er særlig stas at salige Mikki, som vi måtte ta farvel med i mars, har fått sånn en nydelig liten tass oppkalt etter seg.

Det er viktig med navn. De skal passe med personligheten, så det tar ofte litt tid. Men særlig når vi jobber med flere katter samtidig finner vi ofte midlertidige navn først, av praktiske grunner. De første vi fikk inn fra Busteknøttkolonien kalte vi Una, Dua, Tress, Kvarten, Kvinten etc. (Akkurat de navnene er faktisk uendret.) Alle som lot vente på seg ble registrert med bilder, og fikk navn utifra farge, kjennetegn o.l. Det er en grunn til at vi ikke fikk inn Inkognito i fjor, for å si det sånn. Hun gjorde seg usynlig mesteparten av tiden. Men så har det vist seg, mer og mer i løpet av den siste måneden, at hun jo slett ikke er noen Inkognito.

Mia og ungene, som er seks uker og to dager gamle i dag, har virkelig utviklet seg kjempefint. De små var 10 dager gamle da de kom inn, og den lille familien flyttet inn i et 2-roms hundebur. Da småttisene var fire uker gamle, utvidet vi suiten til en 3-roms, som ble møblert med mye gøy å klatre på, og fine huler og senger. Dette har blitt brukt med liv og lyst og stor entusiasme! På fredag, da ungene var seks uker gamle, åpnet vi burdørene etter å ha satt fram en fin trapp, som rakk nesten helt opp.

Det var veldig spennende! Først måtte det snuses og tenkes en hel del. Så et par forsiktige trinn ned og fort opp igjen. Så litt mer, og deretter enda litt. Døra til rommet har blitt byttet ut med en nettingdør, så resten av gjengen i fosterhjemmet ikke får kommet inn ubedt, men likevel kan ha kontakt med dem.

Nå har det blitt veldig stas å løpe på gulvet og finne nye steder å klatre, hoppe og turne på. Vi har selvsagt kattesikret ved å ta vekk potensielle farer, og å blokkere adkomsten til et par ganske høye bokhyller. Og når det er hviletid, er det utrolig rørende å se hvor glade de er i suiten sin, for da er det rett opp trappa og hjem.

Busteknøttet Miraculix har hatt kjempelyst til å få komme inn, og i dag fikk han lov. Det gikk fint, altså, men inntrykket var nok at han betrakter kattungene som morsomme nye leker, heller enn levende vesener som faktisk ikke er jaktobjekter. Siden det å være forsiktig ikke egentlig er noe han driver med, får han heller smøre seg med tålmodighet, til småttisene blir store nok til at de kan ta igjen med ham litt bedre.

Denne fine gjengen kommer til å være klare for nye hjem i midten av august. I alle fall ungene. Hvor langt mamma Mia har kommet innen da er vanskelig å spå, så det får vi komme tilbake til. Enn så lenge kan dere jo kose dere med både bilder og videosnutter, som ligger i kommentarene.

Familien Blesen

Den veldig gledelige nyheten om Blesen er at hun har blitt en riktig god mamma. Etter en nokså skrekkslagen start fikk hun heldigvis summet seg nok til å gå inn til ungene sine før det hadde gått et døgn, og nå er hun sammen med dem nesten hele tiden. Når hun er inne med dem, er hun Blesen Blid. Så forvandles hun til Blesen Fresen når hun er utenfor, på inspeksjon av området. Målet hennes er fremdeles å finne en vei ut, dessverre, selv om intensiteten i forsøkene hennes er for nedadgående.

Bortsett fra dette er det foreløpig litt mindre å fortelle fra denne familien – fordi Kokos, Koksi og Kakao er ca fire uker yngre enn Mias gjeng, og dermed fremdeles bare oppholder seg inni huset sitt. Vi skal på ingen måte stresse Blesen med å utfordre tryggheten hun har funnet inni der. Foreløpig er det bare der hun klarer å slappe helt av.

Men de små har så smått begynt å kravle litt mer, så vi tipper neste kapittel – Se, det finnes en verden utenfor her også! – starter i løpet av kommende uke. Det blir veldig spennende å se hvordan dynamikken blir da.

Tusen takk!

Tusen hjertelig takk til dere som støtter oss på fast eller sporadisk basis! Kattekortkunstner Wenche hadde svingt opp fine premier til et lotteri på Seniorlunsj på Breidablikk nylig, som innbragte ca 3.000 kroner! Det, og en del flere enkeltdonasjoner enn vanlig i uka som har gått, har ført til at vi tror at vi klarer å holde hodet sånn noenlunde over vannet en stund til – heldigvis. Likevel snur vi på hver eneste krone, ganske så grundig, og håper inderlig at dere fortsetter å hjelpe oss å hjelpe. Her er alternativene.

Etterlysning

Vi avslutter i dag med å spørre om det finnes en regnskapsfører blant dere, eller en person som er kyndig på området – og som kunne tenke seg å bidra på lik linje med oss andre, altså uten å fakturere oss? Aller helst ønsker vi oss en person som kan overta alt med bokføring, utgiftsrefusjoner, regnskap, årsoppgjør og innrapporteringer.

Hvis ikke en sånn person finnes, ønsker vi oss en som bare tar årsoppgjør og innrapporteringer, og som kan svare på våre eventuelle spørsmål når vi trenger bistand til det daglige.

For en som kan dette, tror vi at det å føre Nesoddkattens regnskap er temmelig enkelt. Vi bruker Visma eAccounting, men kan vurdere å bytte system hvis det er ønskelig. Siden vi er en stiftelse har vi en autorisert revisor som reviderer årsoppgjøret.

Det er ikke et krav at du bor på eller i nærheten av Nesodden, men det er en stor fordel om du er kjent med ideelle organisasjoner, eller har lyst til å bli det. Til slutt er det så klart ingen ulempe om du er glad i katter – men det er du nok siden du har lest helt hit!

Dere som tror dere kan ha noe å bidra med her, send oss en mail til post@nesoddkatten.no

God søndagskveld!

Adopter en nydelig kattunge

Chihiro

Mako

Skina

Renzo

Totoro

Yudai

Om alle

Melvin

Mikki

Mingus

Mio

Tre fine kattefamilier

Vil du ha en liten en?

Skribenten er forbanna!

En veldig(!) dårlig plan

De nyankomne

Et syn som varmer

Adopsjon kattunger

Hjemmesiden vår

Hjertelig takk!

Tilbakeblikk

Chiplesere

FIV-positive katter

Kattekvartett

71 gode grunner

Vi ble dobbelt så store

Fra hånd til munn

Hverdagslivet i Nesoddkatten

Stor og dypfølt takk!

Vil flere gi oss drahjelp?

Å bety alt

Kattene våre

(klikk på et bilde for å starte bildefremvisning med tekst)

Hva gjør vi nå da?

Det vanskelige valget

Bare en katt

Fredelige Ben

Busteknøttene

Navn til alle store og små!

Familien Blesen

Tusen takk!

Etterlysning

Visjon

Bidra gjerne

Følg oss på Facebook

Døgnåpne klinikker

Flere søndagsposter

Kontakt oss