Katter og folk (og trolig de fleste andre arter?) har det til felles at vi er ganske fleksible vesener, i alle fall når vi må. Det er jammen bra, siden vi må jenke til ting ganske ofte. Livet går jo ikke akkurat på skinner hele tida.
Vi mangler tid, vi mangler penger, vi mangler katter (enda vi har for mange katter) vi mangler hjem – vi mangler ganske mye, hvis vi først skal sette oss ned i 5 minutter og tenke etter. Men det meste har frynsegoder. Når det å mangle blir en vane blir man ganske god på ymse problemløsning etter hvert. Det er helt klart en nyttig evne å ha.
Det største frynsegodet er likevel at man blir så utrolig glad og takknemlig for de små, gyldne øyeblikkene – og ingen er vel bedre på å lage sånne øyeblikk enn katter. Se bare dagens bilder og videoer, og tilhørende tekster. Det er ingenting spektakulært, altså, bare helt vanlig hverdagslykke og -fred. Videoene ligger i kommentarene, som vanlig.
Vi mangler fremdeles Jessie. Hun er tilsynelatende bare søkk vekk. Men vi leter og leter og gir henne selvsagt på ingen måte opp. Vær så snill å hjelp oss med å spre ordet! Vi vil ha henne hjem!
Fine Mio
Vi hadde adopsjonbesøk til Lova i går. En veldig hyggelig familie med to nydelige barn på 6 og 10 år. Etter en stund sa den minste «Jeg vil ha en katt som vil kose med en gang». Det er så absolutt et legitimt ønske fra ei lita jente. Hun hadde sørget lenge nok over den gamle katten som døde til at hun var klar for en ny bestevenn, nå.
Halvannet år gamle Lova er en veldig kosete katt med dem hun kjenner, men hun syns folk hun ikke kjenner er litt skumle, og da er det best å starte med å gjemme seg. Den eller de som skal adoptere henne må derfor ha tålmodighet til å gi henne den tiden hun trenger. Om det er dager eller uker er umulig å si, men «gevinsten» vil være å få en ordentlig hengiven og pusete venn.
Kattene våre kommer fra ulike situasjoner. Noen av dem har vært vant til snille mennesker fra de ble født, men mange har ikke det. Noen av dem har bare dårlige erfaringer med slemme skumlinger på to bein, mens andre aldri har hatt (nær)kontakt med mennesker. Hvor lang tid det tar å trygge disse redde kattene varierer en god del. Det kan gå forholdsvis raskt, men ofte trenger de lang tid. Av og til særdeles lang tid.
De sistnevnte innvilger vi gjerne permanent asyl – vi gir dem status som permanente fosterkatter hos de menneskene de omsider har klart å opparbeide tillit til. Alternativet, altså å ta dem vekk derifra og flytte dem til et adoptivhjem, ville være å bryte denne tilliten og potensielt utsette dem for den lange prosessen en gang til. Det gjør vi bare ikke. Det siste disse reddeste kattene trenger er å bli sviktet på nytt.
På hjemmesida vår, under «Drømmehjem søkes» har vi valgt å presentere de kattene som overveiende sannsynlig vil finne seg godt til rette i nytt hjem (nesten) med en gang. Ikke desto mindre har vi altså en god del flere som gjerne kan få lov til å flytte hvis det rette mennesket melder seg. Disse har vi med bilder av i dag, i tillegg til bilder av de som er på hjemmesida.
Vår oppfordring til alle som har lyst på et nytt, malende familiemedlem, er å sende oss en melding og skrive litt om dere selv. Folk er jo like forskjellige som katter er, og hvem vet – kanskje befinner akkurat din sjelevenn seg hos oss nå? Det finner vi ikke ut av før du har tatt kontakt.
Kokos og Koksi vil gjerne ha frierbrev.
Vi har litt forskjellig i dag, og starter med noe vi gjerne skulle vært foruten – nemlig at Jessie er savnet fra fosterhjemmet sitt. Om noen av dere lurer på om ikke hun har vært savnet før, så er det riktig. I fjor på denne tiden valgte hun å forlate det hjemmet vi hadde funnet til henne, som vi trodde ville passe henne bra. Heldigvis fant vi henne igjen etter noen uker, og hun fikk komme tilbake til fosterhjemmet sitt, hvor hun trives veldig godt. Eller, rettere sagt, hvor hun trivdes veldig godt inntil det flyttet inn en ny og ganske aggressiv katt i nabolaget.
Jessie er, i likhet med mange katter, veldig glad i å være ute. Imidlertid fikk hun etter hvert så mye juling av den nye katten at det ble uholdbart å bare la henne gå ut og inn når hun selv ville, som før. Siden eieren til den nye katten ikke så det som sin oppgave å ta noe ansvar for situasjonen, ble det jo vi som måtte gjøre det. Vi konstruerte derfor en sinnrik liten kattegård til Jessie; en ombygd trampoline med adkomst via en gangbro fra terrassen.
Lorem ipsum dolor sit amet, consectetur adipiscing elit. Ut elit tellus, luctus nec ullamcorper mattis, pulvinar dapibus leo.
Her om dagen ble vi oppmerksomme på at Stavanger kommune har satt av opptil 200.000 kroner i budsjettet for i år, som privatpersoner kan søke for å få kastrert kattene sine. Så viktig syntes fjorårets politiske flertall, som vedtok dette, at det er å begrense antall hjemløse katter. Heia Stavanger, som allerede har et samarbeid med de lokale dyrebeskyttelsene! Riktignok ble årets kastreringspott brukt opp før året er omme, og det nåværende flertallet garanterer dessverre ikke at ordningen blir videreført. Ikke desto mindre – Stavanger er lysår foran f eks Nesodden kommune når det gjelder å ta problemet med hjemløse katter alvorlig. Nesodden kommune prioriterte som kjent bl a penger til russefester over vårt utrettelige arbeid for halvøyas hjemløse katter da vi, for aller første gang, ba dem om litt hjelp i fjor.
Mamma Mia og Mio og Melvin syns nok det var litt rart at hhv 2 sønner og 2 brødre plutselig manglet, men de har også akseptert den nye situasjonen fint nå.
Det blir nok bra det her, tenkte Mingus. Hun virker snill og har en god klappehånd, hun nye mammadama.
Tilbake i barndomshjemmet var det liksom litt rart å plutselig være så få, men så blir man vant til det.
Hos familien Skina, som holder på å bli kvitt de ekle parasittene de fikk, er det riktig så muntert om dagen. De har fått både balkongnett og dermed lov til å komme seg litt ut og en haug med nye leker av sin snille fosterfamilie. Bare fryd og gammen der i gården, altså – og lettelse over at parasittangrepene også er på retur.
Åååh så mange nye fine leker vi har fått!
Født
06.06.24
Kjønn
Begge
Kan bo med barn?
Ja
Kan bo med andre katter?
Ja
Kan bo med hund?
Vet ikke
Spesielle hensyn
Ingen
Vi prøvde å få inn Blesen gjennom hele sommeren 2023 men hun, som var blant de skyeste av alle de skye, nektet plent å gå i fella. Heldigvis lyktes vi endelig 15 juni i år. Da hadde hun rukket å få 4 bebiser som var ca 9 dager gamle. Siden den ene ungen var nokså kjølig, bare det rett til NMBU med hele gjengen. Dessverre var vesle Klara for svak til å klare seg videre, så det beste vi kunne gi henne var en grav på en fredelig plett i skogen.
Koksi, Kokos og Kakao derimot, var friske og fine, og kunne heldigvis bli med mamma Blesen til en spesialinnredet utvendig kattegård med tak over, festet på skribenthuset. Ikke overraskende startet Blesen med å klatre veggene i panikk. Heldigvis roet hun seg nok etter noen timer til å gå inn i den lune kassen vi hadde lagt ungene hennes i. For en såpass sky katt som aldri har vært innendørs, tror vi det var mindre stressende for henne å bo beskyttet ute, enn om hun skulle flyttet rett inn.
Blesen har hele tiden vært en ordentlig god mamma for småtassene sine. Selv nå, som de begynner å bli store og ganske «mye» når de fyker omkring, er hun tålmodigheten selv. Det er også veldig hyggelig å oppleve at hun sakte, men sikkert, blir tryggere på skribenten. For ikke lenge siden turte også hun å slikke godis av fingeren for første gang. Veldig stas!
De siste par ukene har familien dessuten fått åpnet katteluka til et eget område innendørs, hvilket de alle sammen syns er veldig spennende – og så klart deilig, nå som det begynner å bli kjøligere.
Alle ungene trives godt sammen, og både leker, herjer, sloss og hviler og koser sammen. De gjør akkurat det kattunger skal, nemlig å prøve å rasere så mye de kan så fort som mulig. Unntatt, så klart, når de ligger på lading og er så søte og uskyldige at man får klump i halsen bare av å se på dem. I det siste har de begynt å sove hver for seg av og til også, i stedet for alltid i en stor haug. De vokser til.
Mamma Blesen og Kakao, den ene lille gutten, trenger nok litt mer tid her de er før de er klare for å flytte til nye hjem. Kakaos bror Koksi og søster Kokos, derimot, ønsker seg drømmehjemmet sammen, og flytter når som helst!
Her er litt om hver av dem:
Kokos var den klart modigste av ungene fra de startet å kravle seg ut av kassen de bodde i fra starten hos oss. Hun var den første til å komme helt ut og den første til å undersøke alt mulig rundt seg. Den vesle frøkna er en nydelig blanding av veldig feminin og tøffere enn toget. Når hun gjør seg skummel, med ståpels og stor hale mens hun hopper sidelengs bortover etter et søsken eller en leke hun jakter på, er hun et kostelig syn.
Koksi er veldig glad i mat. Han er som regel først når serveringen kommer, og gjerne den siste som er ferdig – men med aktivitetsnivået han holder er det ingen fare for overvekt. Han er akkurat like ivrig på all fysisk aktivitet som søsknene sine. Koksi var den første som skjønte at det det var deilig å bli klappet. Verken han eller Kokos vil ha noe tull når de er opptatt med «zoomies», men når de hviler, derimot, syns de litt kos er fint. De er altså dønn i rute, og kommer til å knytte seg fort til mennesket eller menneskene i det nye hjemmet sitt.
Fun fact: Alle ungene elsker «støvelgodt». Det er churu, altså flytende godis, som er smurt i en stripe på hver av skribentens gummistøvler når hun er ute i kattegården. Nå rekker nesten ikke støvelbeina å komme inn i kattegården en gang, før 3 ivrige småtasser kommer stormende til med forventning i blikket. Mamma Blesen foretrekker «voksengodt», i form av biter som hun forsiktig tar fra hånden.
– Jeg syns ikke jeg har gjort noe galt, det var jo du som ikke fant fangsten min i tide, fostermor! Jessie er 100% uskyldig, i følge henne selv.
Churu er altså så innmari godt at man bare må prøve å få i seg mesteparten selv, mener Koksi.
Friidrett for katter, kommentert av Vebjørn Rodal!
Speilbilde i hekken!
Skina og Renzo
Hjelp oss gjerne å spre ordet om at verdens fineste kattunger kan adopteres av oss!
– Jaaaa, jeg kjenner på meg at jeg skal ut igjen! Snoot er klar.
Vi håper vi har de 2 siste, Charizard og Hjelmert, veldig snart. Da skal vi komme tilbake med en litt fyldigere oppdatering på hele Busteknøttprosjektet vårt.
Om knappe 2 uker er ungene til Blesen «etter boka» store nok til å flytte. Kokos og Koksi kommer helt klart til å være det, men vi tror nok Kakao vil trenge litt mer tid med både mamma og fostermor først. De er uansett en fryd og en fornøyelse å følge med på, og er både høyt og lavt og overalt i den trygge kattegården de bor i. Ta kontakt!
Ungene til Mamma Mia lurer på hvor frierne deres blir av? De mener selv de er verdens søteste og morsomste dyr, og det har de selvsagt helt rett i. De som er så heldige å få en eller flere av dem med i familien sin har veldig mye glede i vente. Ta kontakt!
Det står ingenting om Blesen i teksten i dag, men dere har jo lest om henne og barna før – og se så vakker hun er! Veldig stas også at hun tør å være mer og mer sammen med skribenten, og til og med ta godis fra hånden. Det går framover!
Chihiro sover sin søteste søvn, aldeles uforstyrret.
Koksi og Kokos setter stor pris på et godt måltid.
Alle katter på Nesoddhalvøya lever gode liv.
SMS «grasrotandelen 922403929» til 60000
«Onklene på loftet» er ikke så mye på loftet (altså i andre etasje..) lenger, for rommet deres er overtatt av familien Doris. Men de kunne
Farvel til fineste Linus Verdens fineste Linus måtte hjelpes ut av denne verden på torsdag. Det var på dagen en uke etter at vi måtte ta
Kjæreste Kaala Kaala Vår nydelige Kaala måtte få reise fra oss på torsdag. Da fostermoren hennes våknet torsdag morgen, så hun at Kaala ikke kunne
Fineste Doris hviler seg etter kastrering. Doris og hennes 3 små jenter I går var en stor dag for Doris. Til alt hell hadde hun ikke
post@nesoddkatten.no
Tlf.: 403 00 188