Nesoddkatten, forfatter på Nesoddkatten

Publisert 14. mars 202114. august 2021 av Nesoddkatten

Søndag 14.03.21

Som mange av dere er klar over, kommer langt de fleste kattene vi tar inn med en god del vanskelig bagasje. Historiene deres er ulike, men fellesnevneren er gjerne at de er redde. Det kan ta tid for dem å bli trygge, av og til lang tid. Tilsynelatende små framskritt kan derfor gi veldig stor glede. Her følger et lite utvalg av ukas gleder.

Mikki fosser virkelig fram på kosefronten. Det er liksom ikke måte på hvor stas det er å bli klappet nå, og det er ikke egentlig så rart. Den godt voksne gutten har jo aldri før vært i nærkontakt med mennesker, og syns nok han har en del å ta igjen. Nå fotfølger han oss, og vi har såvidt begynt å øve på å bli løftet opp.

Oskar syntes det var så skummelt med kattestativet vi tilbød ham for en stund siden, at det ble tatt ut igjen. For ikke så lenge siden hadde han blitt såpass mye tryggere at han fikk det tilbake. Nå bruker han det flittig, og har begynt å vise interesse for omgivelsene sine også.

TomTom har endelig funnet roen, og viser glede over å se oss hver gang vi kommer inn i kattehuset nå. Han vil mer enn gjerne ha kontakt og kos, hvilket varmer langt inn i hjertene.

Han syntes riktignok det var i overkant skummelt at det kom noen på besøk i dag, men det må han få lov til. Vi er trygge på at den gode utviklingen hans fortsetter.

Han får også omsorgsfull hjelp av Burma, vår utrettelige terapipus.

Black, som flyttet til nytt fosterhjem i starten av februar, har virkelig lagt sin elsk på dachshunden Marie. Akkurat det var ikke så overraskende, i og med at vi visste at Black synes det er lettere å være venner med hunder enn med folk. Men nå har han også begynt å våge seg nærmere fostermor, hvilket er et stort framskritt for ham.

Black er akkurat ferdig med å inspisere hønene til naboen fra sin utkikkspost.

- Jeg skal klare å fange den fra deg, fostermor!

Ukas aller modigste er kanskje Mattis. Denne meldingen kom fra fostermoren hans i ettermiddag:

«Presis nå – i fullt dagslys – våget Mattis seg ut av sofahulen sin og inn i hundeburhybelen. Jeg og Silvapus var på kjøkkenet, og på ingen måte lydløse. Silva oppdaget ham først og sprang mot nettingdøren, og da måtte han jo gå i skjul igjen. Men sannelig gikk han ikke tilbake til hybelen, selv om Silva satt på vakt ved nettingdøren! Og deretter opp på transportburet for å beskue uteterrenget. Et helt minutt satt han der mens Silva holdt vakt og jeg snakket med ham. Og flinke Silva freste ikke en gang.»

Nå er det en uke siden Majus flyttet, og foreløpig går det akkurat så fint som vi hadde håpet det skulle. Neste skritt blir å få utvidet territoriet sitt til resten av huset, og det tror vi er ganske så rett rundt hjørnet.

Til slutt vil vi gjerne komme med en forsikring om hva vi gjør – og ikke minst hva vi ikke gjør! – når vi treffer på katter ute. Bakgrunnen er som følger:

I dag var vi ute for å «sondere terrenget» i forbindelse med en fraflyttet katt vi har fått melding om, som vi vil hjelpe. Vedkommende som hadde tatt kontakt ba oss først om å scanne en katt hun ikke hadde sett i området tidligere. Det gjorde vi, og fant heldigvis chip på den veldig kontaktsøkende og fine pusen. Vi ringte eieren, siden pusens adresse, i følge registeret til DyreID, var et godt stykke unna. De kunne jo ha flyttet, men det kunne også være at den hadde gått seg bort.

Det viste seg at de hadde flyttet til et sted som var sånn noenlunde i nærheten av der pus befant seg i øyeblikket. Denne pusen var av typen som er veldig glad i gå på tur. Så langt, alt vel. Men det vi syns var leit, var at eieren var redd for at vi skulle ta med oss katten. Det ville vi jo aldri finne på å gjøre i en sånn situasjon!

Det er katter «over alt». De fleste man ser, bor i nærheten av der man ser dem. Vi har riktignok alltid både chipleser og transportbur i bilen, men vi scanner bare de kattene vi blir bedt om å scanne, eller de vi syns virker som om de trenger hjelp. De eneste kattene som lar seg scanne uten videre er dessuten de som er trygge nok på mennesker til at de slipper oss innpå dem – hvilket i seg selv som regel er en god indikasjon på at de har et hjem.

Hvis katten har chip, ringer vi alltid eieren hvis adressen er langt unna der katten befinner seg. I årenes løp har vi kjørt noen katter hjem til takknemlige eiere. Vi ringer også eieren hvis adressen er i nærheten, men pusen virker syk, skadet eller i dårlig form. Hvis vi ikke får tak i eieren, gjør vi det samme som vi gjør hvis katten ikke er chip’et – vi følger intuisjonen vår, som igjen bygger på all den erfaringen vi har.

Hvis intuisjonen sier at katten ikke trenger hjelp, gir vi den en ekstra klapp og ønsker den en fin dag. Hvis intuisjonen sier at katten trenger hjelp, tar vi den med oss og gir den kost og losji til vi får kontakt med eier. Hvis pusen har chip, er det jo som regel nokså fort gjort. Hvis den ikke har chip, kan det ta lang tid. Hvis ukene går og vi ikke finner noen eier, søker vi etter nytt hjem til den.

Herved forsikrer vi dem som måtte være i tvil: Nesoddkatten hjelper katter som trenger det. Vi bortfører dem ikke.

God søndagskveld!

Publisert 7. mars 202114. august 2021 av Nesoddkatten

Søndag 07.03.21

Gratulerer med dagen, Tessa og Tassemor!

For 4 år siden i dag fikk Totus 3 kattunger. En av de små var dessverre død. Han fikk navnet Angelo, og noen varme ord og forsiktige klapp over den lille kroppen. Så ble han begravet på et fredelig og fint sted.

Søstrene hans, Tessa og Tassemor, var heldigvis høyst levende. Den lille familien har en litt spesiell historie, som dere skal få ved en annen anledning. I dag er vi travle igjen, og nøyer oss derfor med noen bilder.

Et par år senere hadde Burma ❤️ blitt med i familien. Han og Totus ble fort gode venner.

Tessa og Totus feirer dagen med å slappe av i kattegården. Tassemor har aldri vært noe begeistret for å bli tatt bilde av - og det må hun få lov til, særlig på bursdagen sin.

Vi kan ikke dy oss, og deler nok et barnebilde av dagens bursdagsbarn og mammaen deres.

Her er voksne Tessa, ved den lille hagen i kattegården....

.... og her har hun sneket seg til en hvil i rekonvalesenthybelen mens den var ledig en liten stund.

Tessa er en stor jente. Mye større enn mamma Totus.

I går ble en stor dag for Majus. Han flyttet nemlig til det vi håper og tror blir hans dønn perfekte for-alltid-hjem. Han var kanskje ikke egentlig helt klar for adopsjon ennå – det er ikke SÅ lenge siden han ble fortrolig nok med mennesker til å la seg klappe. Men vi valgte å følge intuisjonen og ta en sjanse, siden de nye menneskene hans var helt med på å få tett oppfølging i starten. Majus syns det var litt skummelt de første timene, men har allerede slått malekverna si på full guffe overfor sine nye familie.

Majus ❤️ fant like godt en engel å alliere seg med på det nye stedet.

- Dette er så skummelt at jeg søker dekning bak den! Nå ser de meg ikke lenger!

I dag slapper godklumpen vår mye mer av. - Den hånden er snill, jo!

En annen pus som har fått nytt hjem er Nox, som vi formidlet kontaktannonse for ganske nylig, på vegne av den tidligere familien hans. Masse lykke til, Nox!

Mange av kattene vi tar inn er veldig redde i starten. I slike tilfeller er det ekstra stas når barrierer blir brutt. Det at Oskar nå tør å bruke klatrestativet sitt, og få godbit fra hånden er et kjempeframskritt, som varmer langt inn i hjertene våre. Heia deg, Oskar, og de snille fosterforeldrene dine!

God søndagskveld!

PS – Det har vært symptomer på forgiftning hos en katt på Fagerstrand. Kontakt veterinær OMGÅENDE hvis pus viser symptomer på skjelvinger, sikling, ustøhet, kramper og koma.

https://kommunikasjon.ntb.no/…/dyrebeskyttelsen-norge…

Publisert 1. mars 20217. august 2021 av Nesoddkatten

Mandag 01.03.21

For et par uker siden kunne vi melde at vår Mattis ble funnet, etter å ha vært borte i nesten 4 år. Overraskelsen – og gleden! – var enorm, for å si det forsiktig.

Mattis var del av den andre gjengen som Nesoddkatten tok inn, i november 2015. Det var 3 voksne katter; Bestemor, Gråpus og Spot, 4 halvvoksne som vi kalte «ungdomsgjengen»; Martin, Pelle, Mia og Leia, og «barnefamilien», som besto av mamma Tussi og ungene hennes Mons, Mikkel og Mattis. De små var 7-8 uker gamle.

Alle disse var åpenbart i slekt med hverandre, og de hadde levd ute i generasjoner. Bestemor, Gråpus og Spot fikk komme tilbake til huset de hadde vanket rundt, etter at de hadde fått «full pakke» hos veterinæren. Vel hjemme igjen fikk de det som, for dem, var drømmelivet: Regelmessig matservering, ly i en kjeller som er lun nok selv på kalde vinterdager – og, ikke minst, fortsatt frihet til å leve det eneste livet de kjente. Der bor de fremdeles i beste velgående, alle 3. Som en bonus til denne spaltens lesere, har Bestemor vært grei nok til å stille opp på et bilde.

Ungdomsgjengen kom først i fosterhjem sammen, og ble deretter fordelt til ulike fosterhjem. Barnefamilien fikk også fosterhjem sammen.

Felles for alle kattene er at de var ekstremt skye. Bare Pelle kan sies å ha blitt en «vanlig» tam katt, som liker å få kos av menneskene i familien sin. Martin ble sørgelig nok drept av en bil, og Mikkel fikk, like sørgelig, en hjernesvulst som gjorde at vi måtte hjelpe ham ut av livet.

Mia ble etter hvert adoptert av snille og kattevante folk, men tillater fremdeles ikke at noen tar på henne. Å sitte ved siden av, derimot, er fint. Leia holder seg rundt sitt permanente fosterhjem, men er på tur i lange perioder av gangen. Når hun er hjemme liker hun å sitte inntil fostermor og hvile labben på låret hennes, men vil ikke bli klappet.

Barnefamilien bodde først noen uker på et rom i skribenthuset, før de flyttet til sin egen del av stua, adskilt fra resten av rommet med en vegg av hønsenetting. Der hadde de utgang til en stor terrasse, som også var sikret med netting. De hadde det fint der lenge, og ble – veeeldig sakte – gradvis modigere. Mons var den tøffeste, som turte å snuse på hånden etter hvert, og å sitte på stolen som sto helt inntil skribenten sin, bare med hønsenettingen i mellom. Mattis var den absolutt skyeste.

Etter noen måneder begynte den lille familien å vise tegn til at de ikke syntes kattegården ga dem tilstrekkelig med uteliv. Beslutningen ble å gi dem full frihet, i håp om at de ville velge å bli boende. Det ble skaffet nok en chipluke som hele gjengen ble registrert i, før denne ble satt i døra mellom kattegården og skogen utenfor. Vi skal ikke late som om ikke spenningen var ganske stor da den ene etter den andre oppdaget at de kunne gå helt ut. Ville de velge å komme inn igjen?

Det ville de. Heldigvis! Unntatt Mattis, som ikke turde å forlate kattegården. Det tok en ukes tid før han våget seg helt ut. Han kom også inn igjen, og gikk ut og inn som de andre i noen få dager – men så ble han borte. Dette var sommeren 2017. Det var noen ganske tunge dager og uker.

Etterhvert som månedene gikk forsøkte vi å forsone oss med at vi neppe ville se ham igjen, og å trøste oss med at han i alle fall hadde fått tilbake friheten sin. Vi anså at det mest sannsynlige var at han enten hadde blitt tatt av et rovdyr eller hadde valgt å ikke komme tilbake.

Men så fikk vi altså telefon for 2 uker siden, fra Sommerkatten. Mattis hadde blitt observert nede ved Tangen brygge allerede for snart 2 år siden, og vanket i området, om enn litt til og fra. Han var veldig sky. Etter hvert hadde de skjønt at han ikke hadde noe hjem. Etter en liten øveperiode med mat i urigget felle, ble den rigget 14.2, med hell.

Nå bor Mattis i fosterhjem hos en av våre beste «kattehviskere». Han har igjen en hyggelig stue til rådighet. Det som imidlertid er annerledes nå, er at han ikke er sammen med familien sin, og at fostermoren hans har mulighet til å bruke langt mer tid sammen med ham enn hva den forrige, altså skribenten, hadde.

Foreløpig er ikke Mattis særlig imponert. Han gjemmer seg det beste han kan på dagtid, og kommer bare fram om natten. Da spiser han til gjengjeld godt, og går på do som han skal. Det er vi glade for – for det er nemlig ingen selvfølge for katter som er så redde.

Blant landets mange dyrebeskyttelser, veterinærer og i Mattilsynet er det delte meninger om hvorvidt det i det hele tatt er mulig å sosialisere voksne ferale (forvillede og utefødte) katter. Vår holdning er at det så absolutt er det. Men det som Mattis, den gamle gjengen hans – og alle kattene vi har tatt inn i de 5,5 årene vi har holdt på nå – har lært oss, er at katter, som folk, er høyst ulike individer. Det finnes helt klart noen tommelfingerregler for hva som er lurt og ikke så lurt, men det finnes ingen universaloppskrift for hvordan man sosialiserer en katt, og hvor lang tid det tar. Det kommer an på så mangt.

Vi mener også det er klokt å ha ulike målsetninger for ulike katter. Hva målet bør være kan man egentlig ikke mene så mye om før man har blitt litt kjent – og det kan også forandre seg underveis. Det eneste viktige er egentlig at hver katt skal hjelpes til å få leve et godt liv. Hva det vil si kan variere veldig fra individ til individ.

Når det gjelder Mattis, så har vi ingen forventninger om at han skal bli en kosepus som trives med å sitte på fanget. Men han skal få den tiden han trenger til å bli trygg nok på fostermor til at han tør å omgås henne på en avslappet måte. Vil han ha kos etterhvert, tar vi det som en veldig kjærkommen bonus! Målet er så at han skal få et varig hjem, med frihet til å gå ut og inn som han vil. Enten hos fostermor, hvis det passer sånn, eller hos et annet menneske som også vil elske ham for akkurat den frie, nydelige sjelen han er.

God mandagskveld!

Publisert 28. februar 202114. august 2021 av Nesoddkatten

Søndag 28.02.21

Historien om Mattis, som vi lovet dere forrige søndag, kommer i morgen, mandag. Enn så lenge håper vi bilder av denne ukas mestere i avslapning kan bidra til en fin slutt på helga.

God søndagskveld!

Publisert 21. februar 202114. august 2021 av Nesoddkatten

Søndag 21.02.21

Dagene flyr. Ukene og månedene også. I dag er det nøyaktig ett år siden Mikki kom til oss. Han startet med å klatre veggene i kattegården, i full panikk, da vi åpnet fella han befant seg i. Etter det som føltes som en liten evighet, søkte han tilflukt på en smal hylle oppunder taket, aldeles utmattet. Vi var glade for at vi endelig hadde fått ham inn, men det var vondt å se på.

For bare 3 uker siden skrev vi her at han hadde latt seg klappe for aller første gang, i 15-20 sekunder. Det gikk noen dager før han turte det igjen. Nå ser det ut som om han kan komme til å bli en ordentlig kosepus, bare han får summet seg enda litt til. Det er utrolig rørende å se hvordan den frykten han har levd med hele sitt liv gradvis slipper taket, etterhvert som han våger å åpne for kjærligheten han er omgitt av.

Tilbake hos Nesoddkatten sjekker Burma ❤️ og Mikki at alt er som det skal være med den andre.

Burma er et godt forbilde, og Mikki følger nøye med.

- Det er ganske deilig å bli klappet med den tannbørsten, Mikki. Den ordner liksom litt på pelsen, selv om den ikke er så skummel og stor.

- Det var ganske ok! Men enda bedre å få litt mer kos mens jeg ser på at Burma blir børstet videre.

Vi hadde egentlig tenkt at vi skulle fortelle historien om Mattis i dag – men fordi tiden fløy fra oss får det vente til neste søndag. Det aller viktigste er at han har det så bra en pus kan ha det, når han foreløpig nok kjenner mer på savnet av friheten sin, enn gleden av å verken fryse eller være sulten.

Mattis ❤️ ved ankomst for nøyaktig en uke siden.

Fosterhjemmets egen Silva ❤️ lurer veldig på hva som har dukket opp inne i stua hennes.

Det som Silva studerer så nøye er Mattis’ nye «room with a view». Foreløpig syns han det er best å nyte utsikten om natten, når verden er stille og fostermor sover.

Forrige uke skrev vi om noen katter som gjerne skulle funnet nye hjem. Den ene av dem, Majus, fikk besøk i går. Og selv om han var veldig sjenert, var det på ingen måte nok til å skremme de hyggelige frierne hans. Veslegutten vår flytter dermed i løpet av uka. TomTom, en av de andre, får besøk av en potensiell frier om noen dager. Det gleder vi oss til!

Kalle og Nox, derimot, er det ingen som har vist interesse for foreløpig, og det syns vi er dumt – for de er noen ordentlige fininger begge to! Her er beviset:

https://www.facebook.com/503494566426705/posts/3627740237335440/

I ekstra travle tider må vi nøye oss med litt kortere søndagsbetraktning enn vi pleier. Vi kommer sterkere tilbake. God søndagskveld!

Publisert 14. februar 202114. august 2021 av Nesoddkatten

Søndag 14.02.21

Forrige uke hadde vi fellesnevneren flytting, og det har vi denne søndagen også. Vi tipper en del av dere er spent på hvordan det har gått med Jonas, så vi starter der.

Det går så fint! Jonas, som speidet etter gjesten sin da han hadde gått forrige søndag, flyttet i går. Det var jo så klart litt skummelt med en gang, men den trygge fosterfamilien hans kjørte ham til det nye hjemmet, og ble der sammen med ham en god stund. Dermed tok nysgjerrigheten og utforskertrangen overhånd nokså snart.

Selv om vi lar det gå et par uker eller så før vi skriver kontrakt, ser det veldig lovende ut for fineste Jonas. Det er smått utrolig at han er den samme katten som satt helt forskremt inni buret sitt da han kom til oss i mars i fjor.

Jonas ❤️ har nettopp ankommet nytt sted.

Når ting er litt skummelt er det aldri feil å søke tilflukt i doen sin.

- Det er visst ikke så verst her, egentlig!

- Ganske fint, faktisk. Godt gulv å rulle seg på.

- Han er like hyggelig som jeg husket fra da han besøkte meg forrige uke.

Noen av dem som adopterer fra oss sender oss en hilsen i ny og ne. Det er alltid kjempehyggelig å få – og av og til følger det med noen bilder vi ikke kan dy oss for å dele. I dag får dere ett av Aurora og ett av My. Disse nydelige jentene, som var svært forsiktige i utgangspunktet, har virkelig blomstret i sine respektive familier. Det varmer langt inn i hjertene våre.

Av og til tilsier omstendighetene at katter, som kanskje ikke egentlig er klare for adopsjon, må flytte likevel. Black, f eks, måtte det for et par uker siden. Heldigvis går det veldig bra. Han er i ferd med å finne fint ut av det i det nye fosterhjemmet sitt.

For tiden har vi 3 andre (eller kanskje 4?) som aller helst skulle fått seg nye hjem – permanente, eller fosterhjem.

Den ene av disse er Kalle. Han bor nå i fosterhjem sammen med sin ett år yngre bror Ben, og kan nok flytte både med og uten broren. Kalle er en stor, staselig og superkosete bauta av en katt. En ordentlig Buddha, faktisk, på 12 år. Noe av det beste han vet er å sitte på fanget. Han er i det hele tatt ganske bedagelig anlagt – hvilket kroppsfasongen hans bærer preg av.

Kalle kan bli såpass stresset av å ikke ha fri tilgang til tørrfor at han kan finne på å protestere ved å gjøre fra seg midt på gulvet. Derfor har vi besluttet at han skal få lov til å leve resten av livet sitt som tjukk og lykkelig, heller enn å være konstant på slanker’n og lei seg. Kalle ønsker seg ett eller to voksne mennesker som har god tid til ham, og eventuelt også til broren Ben, som trenger gode uteområder vel så mye som kos i bøtter og spann.

Kalle og Ben ❤️ slipper ikke hvem som helst opp trappa.

Brødre som er glad for hverandre, men ikke dønn avhengige.

Dette var en av de første turene deres ut.

Vennligere sjel enn Kalle finnes ikke, rett og slett.

- Jeg passer på kjøkkenbordet til du er tilbake, jeg.

TomTom og Majus har det fremdeles fint nok i kattehuset – men de ville hatt det enda finere hvis de kom til hvert sitt ordentlige (foster)hjem.

3 år gamle TomTom trenger en eller flere rolige, trygge voksne som har tålmodighet til å vise ham at mennesker for det meste er snille. Den ene erfaringen han har, fra sitt første leveår, er nemlig alt annet enn god. Da bodde han hos en person som ikke var snill med ham. Så ble han fraflyttet, og i de par årene som har gått siden da har han måttet klare seg som best han kunne.

På tross av dette viser TomTom alle mulige tegn på at han så innmari gjerne vil bli venn, og få kos. Han er en nydelig sjel! Men det er skummelt, så han trenger tid. Han synes også det er litt i overkant nifst med noen av de andre kattene i kattehuset, så han får være i en egen avdeling til han får et ordentlig hjem – permanent eller foster.

Majus er også veldig klar for å flytte. Da han endelig bestemte seg for å gi slipp på frykten sin, har utviklingen hans gått i rekordfart. Han er nå en skikkelig koseklump, og leken som bare det. Vi tror ikke egentlig han er mer enn knapt et par år, selv om vet’en mente at han nok er 3. Det samme kan det være, for vi får aldri vite det nøyaktig uansett. Det viktige er at han er en superfin pusekatt som også syns det er litt skummelt med noen av de andre kattene i kattehuset, og derfor gleder seg til å flytte til et ordentlig (foster)hjem.

Majus ❤️ gleder seg til å få et ordentlig hjem.

Av og til spør folk oss om vi kan hjelpe dem med å omplassere katten deres. Det er ytterst sjelden at vi har mulighet til å overta disse kattene i en overgangsfase, men – hvis vi mener begrunnelsene for ønsket om omplassering er gode – så kan vi bidra til å formidle behovet.

Nox er en av disse kattene. Han er 6 år gammel nå, og kjærlig og kosete som bare det, men mammaen hans ville ikke vite mer av han da han bare var 7 uker gammel. Dette førte til at han ikke rakk å lære alt han skulle av henne – bl a hvordan man bruker, og ikke bruker, klørne og tenne sine når man blir litt ivrig.

Siden menneskefamilien hans skal få en ny baby om ikke så mange ukene, må Nox få et nytt hjem hos noen kattevante og kjærlige mennesker som kan lære ham å oppføre seg, også når han blir litt ivrig. Dere kan lese mer om ham her:

https://www.facebook.com/1327285983956601/posts/4017819838236522/

Vi sender alle henvendelser som kommer direkte videre til Nox’ nåværende familie, som avgjør hvem som får gleden av å overta den tidvis overivrige skatten deres.

Til slutt i dag, 2 katter som ikke har tenkt seg noe sted på en stund:

Gamle Mikki har virkelig kommet over en gigantisk terskel. Han har skjønt at kos er godt. Han har fremdeles en god vei igjen før han er trygg, men han lurer ikke lenger på om han tør å bli klappet.

Oskar begynner også å tø opp mer i fosterhjemmet sitt. Fra å ikke våge seg utenfor hulen i det hele tatt, tør han å få godis fra hånden som tilbyr. Han aksepterer også å få en liten klapp mens hans spiser, selv om han fremdeles ikke setter synlig pris på det. Men det er greit. Det kommer med tid og tålmodighet, og det får han.

Oskar ❤️ (Som vi tror kanskje tror at han er helt usynlig her. Vennligst ikke røp for ham at det ikke er helt 100% riktig.)

Veldig gledelig at han begynner å bli modigere og litt mer komfortabel med å ha et hjem.

Aldeles på tampen i dag fikk vi en telefon som gjorde at vi nesten datt av stolen. Av glede. Vår Mattis, som forsvant for 3-4 år siden, og som vi var sikre på at var død, ble nettopp fanget inn av Sommerkatten.

Dette kommer vi tilbake til neste søndag.

God morsdagsvalentins-fastelavenssøndagskveld!

PS – del gjerne innlegget! Og ta kontakt med oss dere som tror dere kan være aktuelle som permanent hjem eller fosterhjem for kattene vi har skrevet om i dag – eller for noen av våre andre fininger.

Publisert 7. februar 202111. februar 2021 av Nesoddkatten

Søndag 07.02.21

Flere av Nesoddkattene har hatt begivenhetsrike dager siden sist, med litt ulike fortegn. En fellesnevner er flytting, og den som har flyttet lengst er Black. Han flyttet nemlig til nytt fosterhjem på fredag, siden den gode fostermoren han hadde snart skal flytte selv. Vi syns det virker lovende, ikke minst takket være imøtekommenheten til en vennlig liten dachshund ved navn Marie.

Black syns nemlig hunder er lettere å bli venner med enn mennesker, foreløpig. Så selv om den nye fostermoren hans også er en snill dame, er ikke Black beredt til å stole helt på det, sånn med en gang. Marie, derimot, visste råd. Senga hennes hadde blitt flyttet til den andre siden av stua for å få plass til hybelen til Black, men det mente Marie var en dårlig ide. Hun skjøv derfor senga si tilbake, og la seg til å vente. Tålmodigheten hennes virket. Black kom etter hvert fram. De snuste på hverandre – og vi syns det virker som om vennskapet allerede er et faktum.

TomTom har også flyttet, om enn veldig kort. Han var nemlig hos veterinæren på torsdag, for «full pakke». Bortsett fra bittelitt tannstein på et par tenner viste den nydelige, ca 5 år gamle, gutten seg heldigvis å være frisk som en fisk. Han er nå kastrert, vaksinert og chip’et, og dermed behørig innrullert i manntallet hos DyreID.

Han har ikke flyttet lenger enn fra sin avdeling i kattegården og inn i rekonvalesenthybelen i kattehuset. Han er dessverre ikke nevneverdig begeistret, fordi han så veldig gjerne heller skulle bodd hjemme hos noen som kunne gi ham mer plass, mens han øver seg på å gjenvinne tilliten til mennesker. Vi tror ikke egentlig det tar så lang tid, når rammene er litt bedre enn de vi kan gi ham i kattehuset. Det bør være et (foster)hjem uten andre dyr.

Forrige søndag skrev vi om det å være fosterhjem. Det kan leses her, for dere som gikk glipp av det, eller vil ha en oppfriskning:

https://www.facebook.com/503494566426705/posts/3580164498759681/

Jonas fikk besøk av en frier på søndag – og det ble full klaff! Vi er så glade for at han trolig har funnet drømmehjemmet, og unner ham det så vel. Men så klart kommer vi til å savne vår rare og morsomme skrue. Vi skriver «trolig» fordi vi alltid venter et par, tre uker etter at kattene har flyttet med å skrive kontrakt, så vi faktisk erfarer i praksis at det går så fint som vi tror det kommer til å gå. Det kan jo være greit å vite for alle som lurer på om de vil adoptere en pus fra oss. Samtlige katter flytter med tidsubegrenset returrett dersom de ikke trives. Såpass må det være, syns vi.

Jonas flytter så snart han har fått sagt ordentlig ha det til dem han bor sammen med nå, og det nye hjemmet har alt klart til ham.

Siden TomToms avdeling i kattegården er ledig for øyeblikket, har Majus fått gleden av å flytte fram og tilbake mellom den og suiten han er vant til inne i kattehuset. Den unge sjarmøren – som fremdeles er litt redd for Totusene og Mikki – kan dermed føle seg helt trygg både inne og «ute» for tiden, selv når ingen av oss 2-beinte er tilstede. Majus hilser og sier at han fremdeles gjerne kunne tenke seg å flytte til et ordentlig (foster)hjem, og at det bare er å ta kontakt med oss. OG at det gjelder å være tålmodig når man gjør det, for av og til tar det litt tid å bli ringt opp igjen, fordi det ofte er ganske travelt.

En som er kjempeglad for at det likevel ikke blir noe flytting, er fineste Noa. Alderen hans (ca 13 år, tror vi) i kombinasjon med noen helseutfordringer vi følger godt med på, OG et ganske hardt liv før han kom til oss for snart et år siden, tilsier at han skal få lov til å forbli i fosterhjemmet sitt. Der er han høyt elsket, hvilket han gjengjelder. Han er herved innlemmet i den eksklusive lille gjengen av katter som får være i det vi kaller «permanent fosterhjem».

Det er individuelle, og dermed ulike, grunner til at noen katter får denne statusen. Typiske grunner er en kombinasjon av helseutfordringer og / eller alder og / eller tidligere hardt liv og / eller andre faktorer som gjør noen katter vanskelig å adoptere ut. Vi er svært takknemlige for at det, blant alle våre flotte fosterforeldre, finnes noen som har evne og mulighet til å strekke seg nokså mye lenger enn det man vanligvis kan regne med, for å imøtekomme spesielle behov hos katter som trenger det.

Linus og Beauty er 2 andre katter som får lov til å være i permanent fosterhjem, og som dermed skal slippe å måtte flytte, nok en gang. Forrige uke lovte vi dere en oppdatering på sistnevnte – og den går ut på at det går kjempefint!

Da vår vakre, gamle Beauty ble akutt dårlig for noen uker siden, og vi kjørte henne til dyresykehuset på Ensjø om kvelden, var den godt kvalifiserte antakelsen at hun enten hadde hatt et slag, eller hadde en hjernesvulst. I samråd med veterinærene der valgte vi å la henne slippe en masse utredninger, som uansett ikke nødvendigvis hadde gitt noen klarere svar, og lot henne i stedet få en «ordentlig hestekur» med kortison. Det har virket.

Beauty har blitt fulgt godt opp av en av våre hjemlige veterinærer, og etter forskriftsmessig nedtrapping får hun sin siste kortisontablett nå på tirsdag. Vi er enormt lettet over at det har gått så fint, og krysser alt vi har – med litt større selvsikkerhet nå – for at det fortsetter sånn, og at Beauty fremdeles har noen riktig gode måneder, eller kanskje til og med år, foran seg. Alderen hennes er et lite mysterium. Hun kan være alt fra 13-14 til 18-19. En nydelig jente er hun uansett, både innvendig og utvendig.

Tror det var det, i avdelingen for flytting og tilliggende herligheter, i dagens epistel.

God søndagskveld!

Publisert 31. januar 202114. august 2021 av Nesoddkatten

Søndag 31.01.21

Her om dagen ble skribenten møtt av Mikki, som vanlig, da hun kom for å servere kveldsmaten. Han pleier å hoppe ned fra favorittsenga under varmelampa når han hører hun nærmer seg, mrrr’e litt mens hun låser opp porten, for så å snuse litt på den utstrakte hånden han alltid blir tilbudt. Så trekker han seg unna.

Unntatt akkurat denne kvelden. I stedet for å trekke seg unna, bøyde han hodet som invitasjon til kos. Ordentlig go’kløing ble det, på hodet, i nakken og bak ørene, i hele 15 – 20 sekunder. Det er ganske lenge, faktisk, hvilket man skjønner hvis man tar tiden – og så kobler det med det faktum at det har tatt Mikki 11 måneder å opparbeide seg tillit nok til å stole på at den hånden han har undersøkt så nøye, er en kjærlig en.

Vi tror enkelte ting er umulige å forstå uten at man selv har opplevd dem. En av disse er hvilken helt hinsides enorm lykke det er å få lov til å klappe en gammel katt som ingen noensinne har villet ha, når man har hatt det som mål i bortimot et år. Hjertet synger, rett og slett.

Det leie er at det er så altfor mange som Mikki. Katter som aldri har hatt noen, som har måttet klare seg selv med mat og ly, trolig gjennom skader og kanskje gjennom sykdom. En god del av dem klarer seg ikke. De dør, på mer eller mindre pinefullt vis. Men mange klarer seg i kortere eller lengre tid, ofte tilsynelatende mot alle odds. Men det er harde liv. Disse kattene må være kontinuerlig på vakt, og hjelpebehovet er omfattende.

Nesoddkatten har ingen ambisjoner om å bli en kjempestor dyrevernorganisasjon, men vi er nærmest desperate etter å få en håndfull flere gode fosterhjem. I skrivende stund er vårt lille kattehus såpass smekkfullt, og samtlige fosterhjem belagt, at vi ikke har mulighet til å ta inn så mye som en eneste katt til. Det river ganske kraftig i hjertene når vinteren er kald, og vi hører om katter som prøver alt de kan å finne et krypinn som gir ly.

Vil dere hjelpe? Eller vet dere kanskje om noen som vil? Her er litt om hva det innebærer å være fosterhjem:

Dere må være glad i katter. (Regner med at samtlige som leser dette kan krysse av den boksen.)

Dere må ha plass og tid til å ha en eller flere katter – men dere trenger ikke å ha råd til det! Vi kan nemlig betale alle utgifter. Vi kan også holde alt utstyret dere trenger. (Hva som er plass og tid varierer, siden ulike katter har ulike behov.)

Det er dere som bestemmer hvor lenge dere vil forplikte dere for.

Det er dere som bestemmer, i hvert enkelt tilfelle, om dere vil si ja eller nei til å fostre den konkrete katten som vi spør om dere vil ta.

Det er dere som har det daglige ansvaret for pus, mens alle store avgjørelser tas av dere og oss i fellesskap. Hvorvidt en katt kan få lov til å ferdes ute, og alt vedr. veterinær er typiske eksempler på store avgjørelser.

Det er en fordel, men ikke et krav, at dere bor på Nesoddhalvøya. (Hvis dere bor langt unna oppfordrer vi dere til å ta kontakt med deres nærmeste dyrebeskyttelse. De er helt sikkert glad for å få flere fosterhjem, de også.)

Det er ikke et krav at dere har bil, og heller ikke at dere har et kattevennlig uteområde, selv om disse tingene også kan ha sine fordeler.

Dere må klare å gi fra dere katten, når den er klar for adopsjon. Dette er selvsagt sårt som bare det, og det kan bli en del tårer – men det går ofte langt bedre enn man frykter. For det første er vi veldig nøye på hvem som får adoptere kattene våre, og for det andre har også fosterhjemmet vetorett i disse avgjørelsene. For det tredje vet man at for hver katt som adopteres ut, kan en ny få komme inn i varmen! (Det har dessuten hendt mer enn en gang at et fosterhjem har endt opp med å adoptere kjæreste pus selv.)

Vi skal ikke late som om vi kan garantere for at det ikke kan bli noen bekymringer, for det kan det jo – akkurat som i alle andre deler av livet. Men dere er aldri alene om eventuelle bekymringer. Vi veileder om alt dere måtte trenge, inkl hvordan man sosialiserer en katt som er redd, i de tilfellene der det er et tema.

Gledene ved å være fosterhjem er mange, og de kan være store – jfr innledningen om Mikki. Når det er sagt – de fleste kattene vi tar inn er ikke fullt så redde som ham. Noen er til og med helt tamme.

Gode fosterhjem kommer i alle størrelser og fasonger. Det kan være enkeltpersoner, par eller familier, med eller uten egne dyr. Man kan være erfaren eller aldri ha gjort det før. Vi inviterer herved alle som kunne tenke seg å snakkes om muligheten for å være fosterhjem om å ta kontakt med oss.

Dagens bilder er noen glimt fra kattegården vår, i dag.

God søndagskveld til hver og en i sær!

PS – Det går så fint med Beauty!

Vi tar med en liten oppdatering om henne neste søndag.

Publisert 24. januar 20213. februar 2021 av Nesoddkatten

Søndag 24.01.21

En yrkesgruppe man blir godt kjent med som dyrevernorganisasjon, er veterinærer. Av og til, når man står der med et akutt sykt eller sterkt skadet dyr i armene, er man totalt prisgitt veterinærens kompetanse. Dette skal vi komme tilbake til.

Nesoddkatten er en forholdsvis liten, lokal organisasjon. Vi er så heldige å ha gode avtaler med flere veterinærer. Likevel er vår absolutt største utgiftspost veterinærhjelp. I 2019 gikk over 100.000 kroner til å få kyndig hjelp med stort og smått til kattene våre. Beløpet ville vært 30-40.000 kroner høyere dersom vi måtte ha betalt vanlig takst.

I løpet av et år er vi i kontakt med mange mennesker. De har ulike ærend. En gjenganger er likevel at vi får beskrevet en konkret situasjon om en katt, for så å bli spurt om vi mener de bør kontakte veterinær. Noen av disse vegrer seg åpenbart, fordi det jo koster penger. Enkelte er sågar nokså bombastiske i sin uttalte overbevisning om at «alle vet at veterinærer tjener grovt og bare er ute etter å flå folk».

Det siste er veldig langt fra den virkeligheten vi kjenner. I en ledig luke i høst en gang gjorde vi et kjapt søk på gjennomsnittlig lengde på grunnutdanning og snittlønn for følgende, godt sammenlignbare, yrkesgrupper:

Leger, 6 år, 844.920 kr / år – sykepleiere, 3 år, 561.720 kr / år.

Tannleger, 5 år, 778.800 kr / år – tannpleiere, 3 år, 501.480 kr / år.

Veterinærer, 5,5 – 6 år, 639.840 kr / år – dyrepleiere, 3 år, 390.000 kr / år.

Kildene våre var utdanning.no og ssb.no (statistisk sentralbyrå). Vi lar disse tallene tale for seg.

Den virkeligheten vi kjenner, er at veterinærer – jevnt over – er mennesker med store hjerter for dyr, og et oppriktig ønske om å hjelpe dyret, og dermed også dyrets eier. Mange har et ganske så formidabelt arbeidspress. Når man så tar i betraktning at også veterinærmedisinsk utstyr er dyrt både å anskaffe, drifte og vedlikeholde og at det ikke finnes noe NAV for dyra våre, blir prisen for veterinærbesøk enklere å forstå.

MEN! I alle yrkesgrupper finnes det både gode og ikke så gode utøvere av yrket. I enkelte yrker, som f eks ulike helsefag, kan konsekvensene av å gjøre en dårlig jobb i verste fall være fatal. Det er hjerteskjærende, både når det gjelder mennesker og når det gjelder dyr.

Vår innstendige oppfordring er derfor å være like nøye i valg av veterinær, som i valg av lege og andre helsetjenester man trenger til seg selv. Virker vedkommende profesjonell og trygg? Er det lett å kommunisere med vedkommende? Får du gode svar på det du spør om? Og – ikke minst – hva sier magefølelsen din?

Hvis magefølelsen din er dårlig, anbefaler vi å lytte til den. Utfordre den gjerne ved å stille flere spørsmål – men hvis magefølelsen din fremdeles er dårlig, bør du velge en annen veterinær. Du vil alltid være glad for å ha en du kommuniserer godt med og stoler på er faglig dyktig – ikke bare den dagen det plutselig står om livet til den kjære skatten din, og du er totalt prisgitt vedkommendes kompetanse.

Tilbake til dem som kontakter oss for råd. Det vi råder til, i så godt som alle tilfellene, er å ta en telefon til veterinæren i stedet. Da får man kvalifiserte råd, etter at veterinæren eller dyrepleieren har stilt de viktige og riktige spørsmålene ut i fra hva innringeren forteller. Det er slett ikke alltid man blir bedt om å komme med dyret. I mange tilfeller blir man bedt om å bare følge med på det ene eller det andre på katten, og hvis det ikke forandrer seg, går det seg til.

Andre ganger blir man oppfordret om komme inn med pus. Og – uansett hvor stor forståelse man har for hvorfor sluttsummen på en veterinærregning blir som den blir, så er det jo ikke gitt at man har noen tusen ekstra til rådighet på kontoen til enhver tid. Derfor vil vi komme med nok en oppfording: Forsikre dyrene deres!

Det kan man enten gjøre i et forsikringsselskap, eller man kan gjøre det i form av å ha en egen konto der man hver måned setter inn et fast beløp. Skribenten har valgt det siste for sine egne katter – uten at det på noen måte er en anbefaling om at det er det beste! Det er mange faktorer som spiller inn; både kattenes alder, helsetilstand, egen evne til å la kattekontoen være «hellig» også hvis det kniper på brukskontoen, og andre ting.

Det essensielle er at man i praksis har økonomisk mulighet til å ha et godt kattehold: Pus trenger å være kastrert, chip’et og å få en årlig helsesjekk med vaksinering. I tillegg må man altså klare å håndtere en stor utgift hvis pus er riktig uheldig. Det er bare FOR grusomt å måtte avlive et dyr med gode prognoser fordi behandlingen er for dyr.

Black og Noa er fremdeles mottakelige for friere!

https://www.facebook.com/503494566426705/posts/3523123967797068/

God søndagskveld til hver og en i sær!

PS 1 – hvis noen har lyst til å anbefale eller fraråde forsikringsselskaper i kommentarfeltet, er det helt i orden. Tilsvarende om veterinærer er derimot ikke greit. Dette fordi førstnevnte er foretak og sistnevnte ofte er enkeltmennesker.

PS 2 – dagens bilder er blinkskudd av et utvalg Nesoddkatter. Noen av dem er ledige for adopsjon, andre ikke. Ta kontakt hvis dere ønsker å adoptere en pus! Vi har andre også – mindre fotogene denne uka, kanskje – men akkurat like vakre og snille og gode og elskelige!

Publisert 17. januar 20213. februar 2021 av Nesoddkatten

Søndag 17.01.21

Det er så innmari hyggelig å kunne fortelle at det stadig går bedre med Beauty! (Se forrige søndagspost for starten av historien.) Kontrollen gikk fint, og kortisondosen hennes ble halvert. Det hun startet med var nemlig en ordentlig «hestekur», som altså hittil har virket etter hensikten. Og nå, 4 dager inn i den nye doseringen, er hun fremdeles bedre.

Planen videre er en ny kontroll om ca 10 dager, for da å igangsette en mer gradvis nedtrapping hvis den gode framgangen hennes holder seg. Vi håper dere fortsetter å krysse fingrene for den vakre, gamle damen vår!

Oskar, som vi også skrev om forrige søndag, blir stadig modigere i fosterhjemmet sitt. Nå tør han å både spise og gå på do på dagtid også, mens fosterforeldrene hans er i rommet. Det er stor framgang for en som aldri har bodd inne, og er ukjent med nærkontakt med mennesker.

Til uka skal han få et sånt kattemøbel som strekker seg litt i høyden inn i den lille hybelen sin. Det blir spennende å se hva han syns, og vi håper jo det blir stas.

Vi pleier som regel å oppfordre alle som ønsker å adoptere en katt om å bare ta kontakt med oss, uten nødvendigvis å presentere kattene som er ledige for adopsjon hver gang. Det er flere grunner til det.

For det første er det lettere for oss å foreslå hvilke(n) katt(er) vi tror kan passe hos en konkret person eller familie hvis vi har snakket med dem først, og dermed vet litt om dem; hva de ønsker seg og hva de kan tilby.

For det andre er det ikke gitt hvilke katter som er ledige for adopsjon. Vi har noen som trolig vil kunne passe i de fleste «vanlige» hjem. Men vi har også noen som ikke vil gjøre det, fordi de trenger litt mer – enten for en stund til framover, eller for alltid – enn hva vanlige hjem som regel kan tilby. Disse kattene vil imidlertid være like fantastiske for de menneskene som kan tilby det de trenger, som det «vanlige» katter er for «vanlige» folk.

Av og til kan det, av ulike grunner, haste litt mer å finne et nytt hjem for noen katter enn for andre. Vi har et par stykker nå, som vi gjerne skulle funnet drømmehjemmet – eller eventuelt drømmefosterhjemmet – til om ikke så altfor lenge, i og med at flytting er sannsynlig for fosterforeldrene deres.

Den ene av disse heter Noa. Han er en ordentlig go’ing som vi tror er 12-13 år gammel. Noa elsker å være ute, men holder seg for det aller meste rundt huset. Han er glad i å kose seg også, og veldig hengiven mot fostermoren sin, som er hans andre. Han var også glad i den første fostermoren sin, så vi er trygge på at han vil knytte seg forholdsvis raskt til en ny person eller liten familie.

Noa er derimot temmelig skeptisk til folk han ikke kjenner. Han må få lov til å være det eneste dyret i familien – som dessuten skal være av det rolige slaget, uten (små) barn. I høst ble det fastslått at Noa trolig har begynnende nyresvikt. Dette kan han leve veldig fint med lenge, ikke minst siden det ble oppdaget så tidlig. Han får nå spesialfôr, som han spiser med god apetitt.

Black vil også trenge et nytt hjem før våren er her for fullt. Han er en smellvakker og veldig forsiktig gutt på 3,5 år, som synes det er lettere å være fortrolig med hunder enn med mennesker. Han er vant til å være inne, men vil nok sette pris på å få gå ut etterhvert. Det kan imidlertid ikke bli før han har knyttet seg til den eller dem som blir den nye (foster)familien hans, hvilket sannsynligvis vil ta noen måneder.

De som er så heldige å få Black må være rolige og tålmodige, og ha respekt og forståelse for at han ikke syns at kos og klining er noe for ham. I alle fall ikke nå, og kanskje ikke på lenge. Han må likevel oppmuntres litt på området. Og for dere som forstår hvilken sjelevenn en pus kan være, for den som virkelig lytter, tror vi Black er dønn perfekt.

Vi hører gjerne fra dere som tror dere kan være de fremtidige menneskene til enten Noa eller Black – og fra dere som ikke tror det, men ønsker en «vanligere» katt inn i familien. Men les gjerne betingelsene våre først. De ligger i bildene.

God søndagskveld til hver og en i sær!

Forfatter: Nesoddkatten

Søndag 14.03.21

Søndag 07.03.21

Mandag 01.03.21

Søndag 28.02.21

Søndag 21.02.21

I ekstra travle tider må vi nøye oss med litt kortere søndagsbetraktning enn vi pleier. Vi kommer sterkere tilbake. God søndagskveld!

Søndag 14.02.21

Søndag 07.02.21

God søndagskveld!

Søndag 31.01.21

Søndag 24.01.21

Søndag 17.01.21

Visjon

Bidra gjerne

Følg oss på Facebook

Døgnåpne klinikker

Flere søndagsposter

Søndag 20.04.2025

Fredag 18.04.25

Søndag 13.04.25

Søndag 06.04.25

Kontakt oss