Nesoddkatten, forfatter på Nesoddkatten

Publisert 11. oktober 202013. oktober 2020 av Nesoddkatten

Søndag 11.10.20

Takk for all medfølelse og kjærlighet dere sendte oss og stakkars Leo. Det varmer godt!

Av og til får vi henvendelser fra folk som ønsker seg en katt, og som åpenbart ikke vet så mye om oss. Det er selvsagt dønn i orden. De får en hyggelig melding tilbake hvor vi bl a ber dem om å lese adopsjonsbetingelsene våre, for så å ta kontakt igjen hvis de syns de er ok. En del av disse hører vi aldri noe mer fra.

Heldigvis syns de fleste at betingelsene er fine. Da begynner vi gjerne å snakkes om hvilken katt som kan være den mest aktuelle for dem å besøke først – men så hender det at det kommer en melding noen dager etterpå om at det ikke blir aktuelt likevel. «Vi fikk tilbud om å overta en kattunge av noen venner, skjønner du. Men dere gjør en utrolig bra jobb, altså!»

Jo, takk, vi gjør så godt vi kan. Men vi innrømmer at vi blir litt lei oss på våre kjære katters vegne når vi får følelsen av at de blir valgt bort fordi de ikke er gratis, og fordi det følger noen kontraktsfestede forpliktelser med å adoptere dem.

Vi tar 1100 kroner pr katt i adopsjonsgebyr + 300 kroner som vi må betale til DyreID for å omregistrere chipen. Da er den helsesjekket, kastrert, chipet og vaksinert. Det man forplikter seg til i kontrakten er å gi pus et godt hjem, hvilket inkluderer vaksinering og helsekontroll hvert år, og ellers veterinærhjelp ved behov. Det er egentlig alt. Bortsett fra at vi også har åpen retur, da: Trives ikke katten, tar vi den tilbake. Vi syns vel egentlig ikke den dealen vi tilbyr er så gær’n, om vi så skal si det selv.

Nå er det jo sånn at alle katter trenger gode hjem – også dem som gis bort gratis. Alle katter fortjener det dessuten akkurat like mye, uansett hvilken bakgrunn de måtte ha, eller hva de har kostet eller ikke kostet. Vi håper derfor inderlig at stadig flere av dem som takker ja til en gratis kattunge er seg sitt ansvar bevisst, og bruker de pengene som trengs for å helsesjekke, kastrere, chipe og vaksinere – i tillegg til å bekoste en ok «daglig drift» i form av mat og sand etc. En ansvarlig katteeier sørger også for å ha mulighet til å klare et uventet behov for veterinærhjelp.

Det er mye godt kattehold på Nesodden. Det er også en hel del kattehold som er ansvarsløst, på litt ymse vis. Veldig dessverre finnes det også en del kattehold her som er helt krise.

Vi skulle så inderlig ønske at vi hadde hatt kapasitet til å hjelpe alle kattene på halvøya som trenger hjelp. Det har vi ikke. Vi jobber imidlertid med å øke kapasiteten, med mål om å kunne hjelpe ganske mange flere. Samtidig prøver vi å formidle – så ofte, så godt, og i så mange sammenhenger som mulig – hvor viktig det er at man kastrerer kattene sine.

Mange av de ansvarsløse katteeierne tar godt vare på kattene sine på mange måter. Men så lar de dem altså få kattunger, en eller gjentatte ganger. Eller de lar de ukastrerte hannkattene sine ferdes fritt. Begrunnelsene varierer, og samtlige er dårlige. Det er dessuten IKKE en privatsak! Det er ufattelig dårlig gjort å bidra aktivt til et enormt dyrevelferdsproblem i Norge!

Vi som driver små og store dyrebeskyttelser har NULL sjanse til å lykkes med å hjelpe alle kattene som trenger oss, så lenge folk fortsetter å la kattene sine reprodusere. Ferdig snakka. Nærmere en absolutt sannhet kommer man ikke.

For tiden har vi 4 katter som er klare for adopsjon, samt noen som vil være klare om ikke så lenge, og enkelte som er klare hvis det melder seg en person som har akkurat det lille ekstra å tilby som akkurat disse kattene trenger.

De 4 førstnevnte er Siam og Felix, som begge er i 2-3 årsalderen. Siam ble fraflyttet av familien sin, og Felix’ familie ville avlive ham fordi de ikke gadd å finne ut av hvorfor han tisset utenfor kassen sin én gang. (Han har aldri tisset på feil sted etter at han kom til oss.)

Så er det ca 5 år gamle Jonas, som aldri har hatt noen familie, og Hvitlabb som er omtrent 12 år. Etter at matmoren til Hvitlabb døde, ble hun og de andre kattene i flokken matet ute av pårørende noen måneder, før de heldigvis kom i kontakt med oss.

Siam, Felix, Jonas og Hvitlabb har det til felles at de er nydelige og tillitsfulle katter det er veldig lett å bli glad i. Det kan tenkes at Siam og Hvitlabb vil være litt sjenerte med en gang – men vi snakker timer, ikke dager og uker. Det de IKKE har til felles, er personlighetene sine. De er så klart akkurat like unike som alle katter er. Ja, som alle andre dyr er, inkludert oss mennesker.

Alle som går med tanker om å invitere en ny katt inn i familien er herved høytidelig invitert til å ta kontakt med oss. Vi tipper at en av kattene våre vil passe helt perfekt hos akkurat deg! Det kan vi snakkes nærmere om. Men les gjerne betingelsene våre først, som dere finner i bildene. Kanskje dere også tenker «såpass må det jo være!» hvis dere kjenner litt ekstra etter?

Vi håper det. Og hjelp oss gjerne med å oppdra folk til å kastrere også! God søndagskveld, til hver og en i sær.

Publisert 4. oktober 202013. oktober 2020 av Nesoddkatten

Søndag 04.10.20

Vår kjæreste Leo ble drept av en bil mandag morgen, rett utenfor hjemmet sitt. Han ble 2 og et halvt år.

Da han var omtrent ett år gammel, spaserte Leo bare en dag inn gjennom katteluka hos fostermor. Det virket som om han trengte et hjem. Dette ble gradvis bekreftet etter hvert som tiden gikk – ingen reagerte på etterlysningene våre etter noen som savnet den fine pusen. Han ble snart veldig glad i fostermor, men hadde dessverre ikke rukket å bli trygg nok på andre ennå til at han hadde funnet sitt for-alltid hjem.

Dessverre, fordi selv om Leo trivdes kjempegodt i det svært landlig beliggende fosterhjemmet sitt, så er det utrygt der. Det går nemlig en grusvei forbi, som det ferdes både turgåere og tamme og ville dyr på. I tillegg er veien såpass hullete og dårlig at det, bare av den grunn, ikke er naturlig å holde mer enn omtrent 40 km/t. Det er ikke mye biltrafikk på den heller, så det burde jo være drømmeforhold for katter.

Men så har man altså råkjørerne. De som er så egoistiske at de driter i alle andre enn seg selv, eller som er så gjennomstupide at de ikke forstår at det kan være andre på veien også. Dem er det en del av på denne tynne lille veien, og alt tyder på at det var en av dem som frarøvet Leo livet. Det er, bokstavelig talt, til å grine av, og det nokså sårt. Aller vondest er det naturlig nok for fostermor.

Vi satte ut lys og roser i veikanten der Leo ble drept, på samme måte som det av og til blir gjort der mennesker blir drept i trafikken. Det finnes massevis av tilsvarende småveier i dette landet.

Råkjøreridiotene fins også over alt. Katter og andre dyr kommer til å bli drept på tilsvarende vis igjen og igjen, og det kommer til å være like hjerteskjærende for alle dem som mister sin elskede venn.

Vår oppfordring er derfor: Begynn å sette ut lys og blomster i veikantene. Gjør det synlig! Om det så bare får én idiotsjåfør til å tenke seg litt om, er det så innmari verdt det.

Hvil i fred, kjære lille Leo.

Vi måtte ta farvel med nok en pus denne uka. Vi kjente ham ikke, for han var sky, og hadde bare oppsøkt garasjen til et av de andre fosterhjemmene våre. Det ble satt ut mat til ham, og fostermor mente han så ut til å trenge hjelp. Hun klarte å få ham inn i et transportbur.

Vi kjørte ham til klinikken for en sjekk. Den tynne, dehydrerte kroppen feilte mye. Det beste vi kunne gjøre for ham, var å hjelpe ham ut av livet.

Vi gråt for ham også – og enda litt til for alle de andre som ham, som ingen ser, og som derfor må lide seg ihjel, alene.

Hvil i fred, Sofus.

Du fikk i alle fall et navn den siste dagen du levde. Du ble sett. Vi tror mange vil sende med deg kjærlighet på veien over regnbuebroen.

Ikke minst når det er mye tungt, er det kjærkomment med lyspunkter. Teddy er en fakkel av et lyspunkt! Fra å klatre veggene ved ankomst for knapt 8 uker siden, seiler han nå opp som finalekandidat i NM i kosing.

Denne uka har fostermor hatt noen dagers høstferie, og det ble skribenten som fikk gleden av å passe godklumpen. Den første dagen var hilsenen hans et fres. Godbit ble likevel akseptert, om enn ikke fra hånden. Etter en stund var det likevel trygt nok til å ta seg en liten lur.

Neste dag kom det intet fres. Etter omtrent 2.16 minutter reiste han seg opp, strakk seg litt, kikket opp på den nesten-fremmede skribentdamen i sofaen, begynte å male og hoppet deretter opp på fanget. Så ble han der.

Han er fremdeles skvetten i en del situasjoner, men det kommer. Det er helt utrolig givende å se en katt – som veldig fort kunne havnet i stakkars Sofus’ situasjon – gjennomgå en sånn forvandling som den Teddy nå er i gang med.

Majus flyttet fra rekonvalesenthybelen til suiten i går. Han var en smule skeptisk med en gang, men når han fikk summet seg litt ble det tydelig at det ikke var så gærnt likevel. Det neste målet er at han og de andre kattene i kattehuset blir bedre kjent, med trygg netting mellom seg, før vi åpner døren mellom dem.

Vi tar det dessuten som et godt tegn på tilgivelse at vi fikk tillatelse til å ta et bilde i dag, og at det stadig blir mer kjærkomment med litt kos i ny og ne.

Linus og Felix har det aldeles strålende i fosterhjemmet sitt – men dessverre ikke med hverandre. Vi tror heller ikke utsiktene til at de skal bli glade for hverandres selskap er veldig gode. Fra start var det klart at det var Linus som skulle få bli boende der, hvis han trivdes.

Det betyr at fineste Felix er ledig for adopsjon! Heldigvis er det ikke verre enn at han fint kan bli værende der han er til for-alltid hjemmet hans har meldt seg, altså. Det er nok plass til at det går greit. Felix hilser derfor til alle som leser dette, og ber om at følgende videreformidles:

«Jeg er verdens beste pus, både inni og utenpå den skinnende blanke og fine svarte pelsen min! Dessuten er jeg innmari morsom og sjarmerende og jeg liker både å leke og å kose. Siden jeg er 3 år gammel er jeg en kar i min aller beste alder. Jeg ønsker meg et godt menneske eller en god familie som vil elske meg høyere enn himmelen, for det syns jeg nemlig at jeg fortjener. Jeg kommer til å elske dere tilbake! Til evig tid!

Dere kan godt få lov til å besøke meg, hvis dere tror det kan være dere som passer for meg. Bare send en melding til sekretæren min først. Det er hun som skriver for meg nå, og hun ordner med besøk og sånt også.

Ha en god søndagskveld, da dere! Håper vi ses snart!»

Publisert 27. september 20204. oktober 2020 av Nesoddkatten

Søndag 27.09.20

«Business as usual» hos Nesoddkatten betyr et ganske bredt spekter av oppgaver og hendelser; katter skal stelles for, sosialiseres, koses med, letes etter, fanges inn, fraktes til veterinær, sørges eller gledes over alt etter som, etc. Folk skal snakkes med, kontorarbeid skal gjøres og nye kattehus og -gårder skal planlegges. Det som derimot ikke er så vanlig er at katter skifter kjønn.

Maia kom til oss i midten av april. Det viste seg, bare i løpet av de første timene den unge jenta var her, at hun var en ordentlig luring. Hun ble levert til oss om kvelden, etter å ha blitt tatt i felle, og plassert i «hybelen» i kattehuset. Hun, som alle var enige om at var en temmelig ung jente, befant seg ikke i hybelen neste morgen. Etter en omfattende leteaksjon, etterhvert med ørlite grann stigende puls, ble hun funnet. Hun hadde skviset seg inn i en smal glipe mellom en vegg og en kommode i kattegården. Puh. Vi valgte å ta tiden til hjelp, framfor å sette hardt mot hardt, og har dermed langt på vei latt ultrafeminine Maia få lov til å bestemme når hun var klar for å vise tillit og bli venner.

På tirsdag var endelig tiden inne for at hun skulle få «full pakke» av veterinæren. Skribenten avleverte frøkna, var sammen med henne til hun hadde fått litt å slappe av på, og dro så på jobb.

Såvidt ombord i Nesoddbåten ringte telefonen. Hei, sa veterinæren, nokså lattermild. Maia er en gutt!

Hæ?!??!? Du tuller med meg nå, ikke sant??? Men det gjorde veterinæren altså ikke.

Det er faktisk ikke første gang i verdenshistorien det skjer at noen har tatt feil av kjønnet på en katt. Det skal likevel innrømmes at maska var ganske lang ganske lenge på akkurat den turen over til Aker brygge. Muligheten for å avvikle Nesoddkatten til fordel for å begynne å samle frimerker eller noe sånt ble vurdert, om vi ikke husker helt feil…

Siden tirsdag har altså vesle Maia med de store divafaktene vært hannkatten Majus på ca 3 år. Han var særdeles lite imponert over oss helt i starten av sitt kastrerte liv, og har hittil satt foten ettertrykkelig ned for ethvert forslag om fotosession. Men til alt hell begynner han nå å vise tegn på tilgivelse, så vi regner med vi har noen bilder til dere neste søndag.

Forrige uke fortalte vi kort om at Linus og Felix hadde flyttet til et ordentlig hjem. Det vi ikke orket å fortelle da, fordi vi var så preget av å ha mistet Tinka pga nyresvikt, var at Linus også fikk symptomer på nyresvikt. Dagen etter at Tinka døde, bar det altså inn igjen til klinikken, med en ny katt. Blodprøvene viste igjen forhøyede verdier, og dermed igjen innleggelse med væskebehandling over natten. Vi innrømmer glatt at vi «hadde hetta» selv om Linus’ verdier bare var litt over normalområdet, der Tinkas hadde vært skyhøye.

Til alt hell responderte Linus godt på væskebehandlingen. Neste dag var alle verdiene hans normale, og han kunne få bli med hjem. Det overveiende sannsynlige er at nyreproblemene skyldtes at han åpenbart hadde hatt dårlig tilgang på mat i de nesten 7 ukene han hadde vært på rømmen. Det vet vi, fordi han hadde begynt å tære på muskelmassen sin. Vi er veldig glade for at han fikk behandling i tide, og dermed ble frisk igjen.

Linus og Felix hadde ikke rukket å bli kjent med hverandre da de begge bodde i kattehuset, så vi tok en sjanse da vi lot begge flytte til samme fosterhjem. Avtalen var at dersom det ikke skulle gå bra, skulle vi hente Felix igjen.

Hittil ser det fremdeles lovende ut, selv om ikke gutta akkurat er bestiser ennå. Men takket være 2 særdeles dyktige og dedikerte fosterforeldre, og stort nok hus til at ingen trenger å gå oppå hverandre, har det vært mindre fresing enn avventende stirring. Snutehilsing har begynt å komme, og felles måltider går fint.

Hvorvidt unge Felix blir ledig for adopsjon etterhvert skal vi derfor vente litt med å avgjøre. Det vi imidlertid er helt sikre på, er at Linus aldri mer skal behøve å flytte! Han har måttet flytte mer enn nok i løpet av livet sitt, og vi unner ham så inderlig vel å ha funnet drømmehjemmet, enten det viser seg å bli med eller uten Felix etter hvert.

God søndagskveld!

PS 1 – I bildene finner dere også litt om Teddy.

PS 2 – På tross av gode veterinæravtaler renner pengene fort ut om dagen. Vi er SÆRDELES takknemlige for påfyll på kontoen! Se bildene for info om mulighetene.

Publisert 20. september 20204. oktober 2020 av Nesoddkatten

Søndag 20.09.20

På torsdag måtte vi ta farvel med vår Tinka.

«Noen av dere sier:

gleden er større enn sorgen,

og andre sier:

sorgen er størst.

Men jeg sier, at de er uadskillelige.

Sammen kommer de, og når den ene

sitter ved ditt bord, skal du huske at

den andre sover i din seng.

Som en vektskål

vipper du

mellom din sorg og din glede.»

– Fra «Profeten» av Kahlil Gibran

Det er uunngåelig at vi fra tid til annen må hjelpe en av kattene våre videre, med såpass mange som vi tar vare på. Likevel er det landesorg hver gang. Hver eneste katt har jo sin unike personlighet, og sin egen plass i hjertene våre. Når det er sorgen som dominerer, synes vi Kahlil Gibrans kloke ord om livet er gode å lese.

Tinka hadde bare vært hos oss et par måneder. Fosterforeldrene hans så, nesten umiddelbart, at han hadde vondt i munnen. Hele 8 tenner måtte ut. Det gikk fint, og han gledet seg åpenbart over å være smertefri.

Men etter en tid mistet han matlysten. Det viste seg at han hadde nyresvikt. Om det var akutt, eller såkalt akuttisert kronisk, var ikke åpenbart med en gang, så han fikk væskebehandling og kvalmestillende. Etter et par dager ble det klart at dette ikke førte fram. Tinkas nyresvikt var dessverre ikke av den typen som kan reguleres med nyrediett.

Da fosterforeldrene hans kom til klinikken for å ta farvel med ham, var han glad for å se dem. Det var nesten som om gutten var klar for å bli med hjem! Men han orket bare litt av favorittgodisen de hadde med. Hvordan blodprøveverdiene hadde utviklet seg var dessuten entydig. De var skyhøye.

Vi er takknemlige for at vi fant plass til Tinka. Han trengte oss virkelig, han også. Det er trøst i å vite at de par siste månedene i livet hans var gode, og at vi kunne hjelpe ham ut av livet på en noenlunde god dag, uten lidelse.

Hvil i fred, kjæreste Tinka.

Vi håper, og tror, at dagen i dag ble en veldig god en for Linus og Felix. De fikk nemlig flytte ut av kattehuset og over i et ordentlig hjem. De første rapportene er lovende! Mer om det neste uke.

God søndagskveld, til hver og en i sær.

Publisert 13. september 20204. oktober 2020 av Nesoddkatten

Søndag 13.09.20

Gleden strømmer på hos oss for tiden!

Forrige uke kunne vi melde om at Leia hadde kommet hjem, etter å ha vært borte i 3 måneder. Og denne uka fikk vi jammen en telefon fra gamlenaboen om at Linus nå befant seg på kjøkkenet. Linus har jo vært borte i nesten 7 uker, så i dag igjen: HURRAAAA!!!

Vi skal komme tilbake til Linus, men før vi gjør det vil vi gjerne presentere Felix. Han er 3 år gammel, skinnende blank og fin i den helsorte pelsen, kosete og livlig. Felix er i det hele tatt en aldeles nydelig pusekatt. Men på onsdag ble han tatt med til en dyreklinikk for å bli avlivet, fordi han hadde tisset utenfor kassen sin.

Før Felix tisset utenfor kassen, hadde han vært savnet nokså lenge. Da han ble funnet ventet en lang biltur, hvilket er noe han syns er litt skummelt. Vel hjemme igjen var det endrede rutiner. Det må nødvendigvis ha vært forvirrende for ham, og kanskje også gjort ham utrygg. Vi forstår godt at Felix ville prøve å fortelle at det ikke var så greit å være ham akkurat nå.

Felix’ eier syns det var drøyt av klinikken å kreve betaling for å avlive ham. Da vedkommende ble forklart om både tidsbruk, utstyr, medikamenter og kostnaden for felleskremasjon var den irriterte reaksjonen at det siste i alle fall var unødvendig.

For de kunne vel bare kaste Felix i søpla etterpå?

Heldigvis er Felix hos oss nå, spill levende, varm og trygg. Klinikken fikk tidligere eier med på å betale det avlivningen kostet, men å la dem overlate ham til oss i stedet og heller la pengene gå til chip, vaksiner og ormekur.

Gjennom de 5 årene Nesoddkatten har eksistert, har vi overtatt en håndfull katter som har blitt levert til avliving fordi de gjorde fra seg utenfor kassene sine. Ingen av disse har gjort det etter at de kom til oss. Ikke Felix heller. Felles for dem alle er at det har vært åpenbare mangler i hjemmemiljøene deres.

Vi legger stor vekt på å behandle både katter og mennesker med respekt, uavhengig av hva de måtte mene om saker og ting. Men vi innrømmer at vi er takknemlige for at all kommunikasjon rundt overtakelsen av Felix var med klinikken, og at vi slapp å forholde oss til til den tidligere eieren. Vi håper inderlig at vedkommende ALDRI skaffer seg dyr igjen. Og setter for øvrig vår lit til karma.

Ganske andre holdninger blir heldigvis utvist av en del mennesker som finner ihjelkjørte katter på veiene våre. Det er alltid trist når et dyr blir skadet eller må bøte med livet i møte med en bil. Av og til er det også et nokså grotesk syn, hvis dyret er ille tilredt.

Det siste var dessverre tilfelle i går, på fylkesvei 156. Takk til dere som fant den stakkars katten lørdag morgen, og ikke ga dere før dere hadde fått meldt dere inn i Nesoddkatten – savnet og funnet, lagt ut melding der, ringt 175, og fulgt det hele opp til godt utpå dagen. Folk som gjør sånt, har hjerter som virker.

«Ringt 175?» lurer dere kanskje. Det ville vi gjort også, inntil forholdsvis nylig. 175 er nummeret til Statens vegvesen. Dersom en katt (eller hund, tipper vi) er påkjørt på en riksvei eller fylkesvei, kan man ringe dem, og de kommer og henter den, for så å levere den til en veterinær, som igjen sender den til kremasjon. (For viltpåkjørsler ringer man 02800, som er nærmeste politi.)

På Nesoddhalvøya har vi 2 fylkesveier; 156 og 157, som er hovedveiene på hhv østsida og vestsida. Finner man en ihjelkjørt katt langs en av disse, kan man altså ringe 175. Så vidt vi har forstått, har vegvesenet med seg chipleser når de kommer. Vi vil likevel oppfordre om å legge ut melding på Nesoddkatten – savnet og funnet, slik at den uheldige pusens eier har best mulige sjanser til å få vite hva som har skjedd. Særlig viktig er det jo om pusen ikke har chip.

Det hadde dessverre ikke den grå hunnkatten, som ble funnet av en snill dame som kontaktet oss 2. september. Vi syns det er veldig leit at ingen hittil har savnet henne. Hun ligger fremdeles i vår fryser, men vi blir nødt til å gi henne et verdig farvel innen en ukes tid, om ingen melder seg.

Innledningsvis lovte vi å komme tilbake til nylig hjemkomne Linus, og det gjør vi med glede. På tross av temmelig mye flått og floker i den lange og ellers så vakre pelsen, virker han å være i god form. Han ville uansett måttet flytte ut fra fosterhjemmet han bodde i forholdsvis snart. Derfor har han i stedet fått sin egen avdeling i kattehuset nå, hvor han har slått seg veldig godt til ro. Han er såre fornøyd over å ha mulighet til bare å slappe av på komfortable plasser, med full room service. Rikelig med kos inngår selvsagt, hvilket han gir tydelig uttrykk for at han er glad for.

Likevel er egen avdeling på kattehuset selvsagt ikke noe blivendes sted for Linus. Det er det heller ikke for Felix, som har en av de andre egne avdelingene. Vi oppfordrer derfor alle som kanskje tror de kunne være klare for å innlemme enten Linus eller Felix i livet sitt – eller som bare har spørsmål rundt det – til å ta kontakt med oss.

God søndagskveld til alle!

Publisert 6. september 20204. oktober 2020 av Nesoddkatten

Søndag 06.09.20

På fredag, da hun kom hjem fra tur med hunden, møtte fostermor Leia i døra – for første gang siden 25 mai. HURRAAAAAAAAAAA! Jepp, du leste riktig. Leia, som altså har vært savnet i over 3 måneder, er hjemme igjen!

Hun var både tynn og redd. Siden Leia i utgangspunktet er en veldig forsiktig jente, er det ikke rart hun var enda mer sky nå, og hun har ikke turt å komme inn igjen ennå. Derfor får hun svært så god mat på et lurt sted i garasjen, og denne vet hun å sette pris på. Vi har tillit til at hun kommer inn igjen når hun er klar for det. Det er Leias vis å ta seg god tid, og det får hun lov til. Det viktige er at hun er hjemme igjen. Vi er så veldig glade!

Linus, derimot, er fortsatt savnet. Matestasjonen vi fortalte dere om forrige søndag er fremdeles godt besøkt, også av ham vi håper er Linus. Regelmessigheten hans er imidlertid ikke mye å skryte av. En lang kveld med rigget felle ga ikke resultater, men vi prøver så klart igjen ved første anledning.

Av og til bare ordner ting seg, aldeles som det skulle vært bestilt. Black og Jonas trengte begge nye hjem, av motsatte årsaker, om man kan si det sånn. Så vi kom på det vi mente var den smått geniale ideen å bare la dem bytte plass. Som sagt så gjort, nå på fredag – og så langt er alt vel.

Black er, ikke overraskende, foreløpig veldig reservert i sitt nye fosterhjem. Han skal få lov til å bruke litt tid på å summe seg, og vi har godt håp om at han vil tø opp etterhvert nå som han blir den eneste pusen i huset. Han deler det riktignok med 2 hunder, men det er vi ikke bekymret for. Han kom godt ut av det med hunden han bodde sammen med tidligere.

Med Jonas går det nesten over all forventning. Han var blitt trygg og god som bare det der han var, og trengte egentlig «nye utfordringer» nå, om man kan si det sånn. Det har han fått, og har virkelig tatt dem på strak pote. Kjempestas å erfare! Det er jo alltid litt spennende å se om tryggheten kattene har opparbeidet seg er betinget av at omgivelsene er kjente og kjære, eller om pus står stødig også på ukjent grunn.

Jonas sto stødig, og er klar for sitt for-alltid-hjem. Ta kontakt med oss, dere som kjenner at hjertet banker litt ekstra når dere ser på ham!

Det har blitt nye forsidebilder på alle Nesoddkattens sider og grupper i dag. Dette skyldes mest at vi har nye konto- og VIPPSnummer. Dette er igjen knyttet til noen andre endringer, som vi kommer tilbake til om en måneds tid eller så.

Enn så lenge er det viktig å presisere at vi faser ut både gammelt kontonummer og gammel VIPPS, i den forstand at dersom noen skulle bruke disse av gammel vane, så vil pengene gå akkurat dit de skal likevel, en god stund til. I slike tilfeller vil alle få en direkte påminnelse om hvilke nummer som gjelder fra nå av.

En ting vi syns er litt leit med å gå over til bedriftsVIPPS er at den ikke gir mulighet til å kvittere med en takk for pengene, rett fra systemet. Dere skal vite at vi likevel er veldig takknemlige for bidragene deres, store som små! Det er fryktelig dyrt å drive en organisasjon der avliving ikke er aktuelt, unntatt når dyrene er alvorlig syke, med dårlige prognoser.

Vi er derfor helt avhengige av bidrag fra dere. Tusen takk!

Denne helgen har gitt rom for en liten besøksrunde til noen av fosterhjemmene, deriblant Siam, Noa og Teddy. Det har vært så stas, for det går så fint med dem! De ville til og med klappes av den besøkende, bare de fikk tenkt seg om en stund. Ingen stor bombe når det gjaldt Siam, akkurat, men for Noa og Teddy var det virkelig modig. Bildetekstene utdyper det litt.

God søndagskveld!

Publisert 30. august 20204. oktober 2020 av Nesoddkatten

Søndag 30.08.20

Vi er glade og lettet over at Den Store Veterinærdagen nå er over. Misforstå oss rett, altså. Det gikk veldig fint, selv om plan A måtte erstattes av både plan B og C og enda litt mer alfabet i løpet av seansen. Men sånn er det bare. Vi vet jo godt at ikke katter alltid gjør akkurat det man hadde tenkt at de skulle gjøre….

Hjemmeveterinær Stefan Feterik rullet, som avtalt, inn på tunet mellom kattehuset og skribenthuset ved 10.30-tiden på fredag. Da han kjørte igjen noen timer senere hadde 8 katter fått helsesjekk og vaksine, en av dem hadde fått tannrens i tillegg, og 2 av dem hadde fått nok å sove på til at vi kunne få stelt pelsen deres inne i skribenthuset, mens vet’en holdt på med de andre i den rullende klinikken sin. Det var første gang vi hadde hjemmebesøk, og det var utrolig praktisk, særlig fordi en del av kattene er såpass skeptiske at de er vanskelige å håndtere.

Hjemmeveterinæren holder til på Romerike, hvilket betyr lang reisevei for ham – og han får stadig mer å gjøre. Vi oppfordrer herved veterinærer i nærheten til å etablere rullende klinikker! Vi tror ikke dere ville mangle kunder.

Det blir altfor omfattende å gå i detaljer om innholdet i plan A, B osv. Men en god konsekvens av å måtte endre planene underveis, er at Mikki og Maia – som det ikke ble tid til – er mer der vi vil ha dem, enn hva de var. Dette vil gjøre det enklere å få dem til en av våre lokale veterinærer om ikke så lenge.

I går fikk Siam flytte til et nytt fosterhjem. Han har bodd i kattehuset en stund nå, og hatt det helt ok der. Likevel var det tydelig at han ikke syns det var så lett å forholde seg til de andre kattene. Han ble også så hoppende glad hver gang vi kom, og kikket så langt, så langt etter oss hver gang vi gikk.

For et par dager siden fikk vi mail fra en hyggelig dame som kunne tenke seg å bli fostermor. Vi var ikke i tvil om hvem som skulle få flytte til henne, hvis alt klaffet. Det gjorde det, og rapportene vi har fått etter det første døgnet er aldeles strålende. Vi unner Siam dette så inderlig vel. Fostermoren er også veldig glad for å ha fått en pus i hus igjen, etter en tids opphold.

Stemningen i kattehuset etter at Siam flyttet er veldig rolig og fin. Mikki har fått komme ut blant de andre igjen, Maia har funnet seg til rette i sin nye hybel, og Totusene og Burma koser seg med god søndagsfred.

Vi savner fremdeles Linus. Ett av tipsene vi har fått har resultert i at vi har etablert en matestasjon med viltkamera. Vi er ikke sikre på at det er Linus som kommer dit for å spise, men det KAN være ham. Vi kommer derfor til å ta den aktuelle spisegjesten i felle så snart vi får litt bedre oversikt over når han pleier å komme. Han er nemlig på ingen måte den eneste som setter pris på den nye restauranten, hvilket dere får bevis for i bildene.

Hvis det er Linus blir vi utrolig glade! Hvis det ikke skulle være Linus, vil pusen enten bli fulgt hjem eller bli tatt vare på, alt etter hva situasjonen krever. Og siden vi ikke vet ennå, setter vi fremdeles stor pris på at dere deler innlegget om ham, og tipser oss hvis dere ser en katt som dere tror kan være ham. Takk!

https://www.facebook.com/groups/nesoddkatten/permalink/1824962811025924/

God søndagskveld!

Publisert 23. august 20204. oktober 2020 av Nesoddkatten

Søndag 23.08.20

Det å drive Nesoddkatten betyr store sorger fra tid til annen, men også veldig mye glede. Noe av det aller mest hjertevarmende er å få følge forvandlingen fra redd og ensom katt som ingen vil vedkjenne seg, til enormt lykkelig katt som nyter livet i et ordentlig hjem.

Noa har vært hos oss i omtrent 5 måneder nå. Han startet i hundebur i det første fosterhjemmet. Da han ble trygg nok til å kunne klappes, ble buret åpnet så han fikk innta resten av fosterhjemmet, rom for rom, i sitt eget tempo. Han ble venner med de andre kattene i huset, men etterhvert som han ble stadig tryggere fikk han såpass behov for å ha fostermor for seg selv at han begynte å prøve å jage de andre.

Vi var nok litt spente på hvordan han ville reagere da vi flyttet ham til et nytt fosterhjem, hvor han kunne få være enekatt. Ville han føle seg sviktet på nytt, og utviklingen hans bli satt tilbake? Hvis han så gjorde, varte det i så fall under ett døgn.

Noa nyter livet til fulle. Han elsker sin nye fostermor akkurat like høyt som han elsket den gamle, og er virkelig tidenes kosegris. Han er fremdeles skeptisk til fremmede, men da stikker han bare under terrassen eller andre trygge steder til faren er over – eller til nysgjerrigheten tar overhånd. Se på bildene av ham da, bare SE på ham!

Teddy har ikke vært hos oss i mer enn et par uker. Han startet også i hundebur – hvilket de fleste av kattene vi tar inn gjør – men Teddy så sitt snitt til å finte ut fostermor allerede første dagen. Heldigvis står buret hans inne på et eget rom. Dette begrenser jo antall potensielle gjemmesteder, så det gjorde egentlig ikke så mye.

Katter som lever ute er nødt til å være mer eller mindre konstant på vakt hvis de skal overleve. Det er ikke noe rart at det tar tid å legge en sånn type årvåkenhet fra seg. Når Teddy hører fostermor komme opp trappa, hører hun fremdeles at han forter seg til sitt foretrukne trygge sted mellom sofaen og bordet. Og hvis hun kommer for brått på ham, freser han til henne.

MEN – han har også begynt å sette mer og mer pris på å få kos, og han tør å gjøre mer og mer samtidig som fostermor er i rommet. Det å få lov til å være en del av en sånn utvikling er rett og slett veldig rørende, og givende. Dere finner en liten fortelling i billedtekstene.

Vi savner dessverre fremdeles Linus. Vil dere være så snill å følge linken, og gjerne dele innlegget?

https://www.facebook.com/groups/nesoddkatten/permalink/1824962811025924/

Vi trenger sårt påfyll i kassa. Vil dere se plakatene i bildene som forteller hvordan man kan bidra, hvis man har mulighet til å avse en liten slant?

Neste søndag kommer rapport fra Den Store Veterinærdagen Hos Nesoddkatten. Håper vi. Vi gru-gleder oss litt, for det er en nokså stor «produksjon» mht logistikk og ymse ting som kan gå gærnt, men det skal bli UTROLIG godt å få det gjort.

Kryss gjerne fingrene for at vi får det i hop, og ha en riktig god søndagskveld!

Publisert 16. august 20204. oktober 2020 av Nesoddkatten

Søndag 16.08.20

«Det er høyrisikosport å ha katt» sa en gang en klok dame med lang erfaring som frivillig i ulike dyrebeskyttelser. Vel talt, syns vi, for hvis katten skal ha et godt liv kreves det som regel at den får mye frihet.

Noe av det verste kattemammaer og -pappaer kan oppleve er at pus ikke kommer hjem som avtalt. Veldig mange kjenner den litt småugne følelsen det gjerne starter med, som så kan eskalere til både angst, desperasjon og annet vondt etter hvert som tiden går. Det er forståelig at man vil gjøre Alt. Man. Bare. Kan. for å finne igjen aller kjæreste pus.

Det er bra! Men når det gjelder etterlysningsdelen av innsatsen, er det ikke noe lurt å pøse på med nye innlegg om den samme katten på en og samme savnet og funnet gruppe på Facebook. Det fører egentlig bare til uoversiktlighet, forvirring, misforståelser og visuelt støy. Jo flere innlegg om samme katt, jo høyere risiko er det dessuten for å gå glipp av tips.

Våre råd og u-råd, basert på moderering av noen tusen gode og ikke fullt så gode innlegg på Nesoddkatten – savnet og funnet, kommer her.

(Til slutt i dag kommer første ordentlige presentasjon av vår nye og nydelige Teddy.

Han gikk nemlig i fella i uka som gikk, akkurat som bestilt.)

Innlegg på Facebook om savnede katter – våre råd og u-råd

Første råd:

Lag et så informativt og kortfattet innlegg med så gode bilder som mulig: «Pusi forsvant fra Hjemmeveien 123, tirsdag 30.6.2020. Han er korthåret og bruntigret med hvite sokker. Han er 8 år, litt sky, og vil trolig ikke komme til noen som lokker. Vi er takknemlige for tips her, eller til telefon 123 45 678.»

U-råd:

«Vi savner Pusi så veldig! Har noen sett ham?» Siden mange ikke leser igjennom kommentarfeltet før de selv kommenterer vil en sånn formulering innby til nokså mange «Hvor er dette?», «Hvordan ser han ut?» og andre spørsmål det er veldig lett å unngå hvis hovedteksten er et strå hvassere.

Andre råd:

Følg med på kommentarfeltet! Takk for tipsene, og følg opp alle tips som kan ha noe for seg.

Noen skriver at de vil sende pm. ( = personlig melding = messenger) Hvis det er en man ikke er «venn» med, kommer ikke den meldingen opp i den vanlige messengerfeeden. Da må man gjøre følgende aktive innsats for å finne den:

Gå inn på messenger, trykk på profilbildet ditt, og deretter på meldingsforespørsler. Der ligger meldinger fra folk man ikke er «venn» med. Når man har akseptert en for første gang, kommer ev flere meldinger fra samme person i den vanlige messengerfeeden, selv om man ikke har blitt «venner».

Tredje råd:

Hvis det ikke har vært aktivitet i kommentarfeltet på en stund, vil nye poster om nye katter gjøre at Pusi forsvinner lenger og lenger ned i køen. Heldigvis er det en del kattevenner som gidder å skrolle litt for å se hvordan det går med ham. Men mange gjør ikke det. Når man syns det er på tide å få ny blest om Pusi, kommenterer man ganske enkelt det opprinnelige innlegget selv. Da havner det øverst igjen. (Men hvis man er litt grei, gjør man det ikke ustanselig. De andre som savner Pusiene sine er akkurat like desperate som det en selv er.)

Av og til vil man legge til ny info. Da redigerer man det inn i starten av hovedinnlegget sitt, før man kommenterer i den hensikt å løfte innlegget. For å redigere, trykker man på de 3 prikkene øverst på innlegget. Da får man bl a valget «rediger innlegg». Trykk på det, redigér, og husk så å trykke «lagre». Her er et eksempel på redigering:

«Oppdatering 16.8: Pusi har nå vært savnet i nesten 7 uker. Det er flere mulige observasjoner i Nabogrenda de siste dagene. Her er opprinnelig info:

Pusi forsvant fra Hjemmeveien 123, tirsdag 30.6.2020. Han er korthåret og bruntigret …. (resten av den opprinnelige teksten)»

U-råd:

IKKE lag et helt nytt innlegg om Pusi for å få ny blest! IKKE «del» det opprinnelige innlegget ditt til den samme gruppa det allerede ligger på for å løfte det heller! Begge disse variantene fører til flere innlegg om samme Pusiforsvinning, og dermed det kaoset vi nevnte innledningsvis.

Ved å følge disse rådene får man både løftet innlegget når det trengs, redigert inn ny info når det trengs, og – ikke minst – samlet alle tips i ett og samme kommentarfelt. Det gjør det veldig mye lettere å holde oversikt, både for den som savner katten, og for alle dem som ønsker å hjelpe med å lete.

Før vi avslutter dette emnet, tar vi med noen ting det virker som om ganske mange ikke er klar over:

Hvis man deler et innlegg til sin egen vegg, og ens egen innstilling står på f eks «venner» er det BARE ens egne venner som kan se innlegget, selv om det ble delt fra en offentlig gruppe.

Hvis man kommenterer på et innlegg som er delt, hos den som har delt det, havner IKKE disse kommentarene på det opprinnelige innlegget. Hvis man ønsker at Pusi sin pappa skal se det må man altså kommentere på det opprinnelige innlegget, ikke på delingen av det.

Hvis man vil dele et innlegg fra en privat gruppe (som f eks Drøbaksvenner, der det bl a er mange savnete katter) er den eneste måten å gjøre det på å ta skjermdump, altså ta bilde av innlegget. I slike tilfeller har man ikke en gang mulighet til å følge en link tilbake til originalen, hvis man vil kommentere eller følge med. Man må først søke opp gruppa (hvis man er med i den) deretter skrolle – ofte ganske lenge – før man av og til endelig finner det, og ser at saken ble løst for 2 uker siden…

Våre klare oppfordringer når det gjelder deling er:

Hvis du vil dele noe til en annen gruppe, sjekk først at det ikke allerede ligger der.

Hvis du vil dele fra en privat gruppe – ikke gjør det! Oppfordre heller den som har lagt ut innlegget om å også legge det ut andre steder.

Hvis du vil kommentere på et delt innlegg, ikke gjør det der det er delt, men der det opprinnelige innlegget ble postet.

Som vi skrev forrige søndag var planen å ta den hjemløse katten i felle natt til tirsdag, og sånn ble det. Den lodne pelsen og det tilforlatelige ansiktsuttrykket hans gjorde navnevalget ganske opplagt.

Vet’en tror Teddy er 5 år gammel eller litt mer. Vi ga ham i alle fall fødselsdatoen 11.8.15, og håper han er fornøyd med det.

Det ser egentlig sånn ut, selv om han gikk fullstendig i panikk inne i hundeburet han startet i, da han våknet mer og mer etter å ha blitt helsesjekket, kastrert, chip’et og vaksinert. Men så – sakte men sikkert – så roet det seg utover dagen.

Selv om Teddy freser til fostermor fra tid til annen, er han faktisk allerede mottakelig for kos. Han legger seg til og med litt ekstra godt til rette av og til, og maler. Vi kan ikke skjønne annet enn at han en eller annen gang må ha hatt et hjem, selv om det trolig har vært en god stund siden. Han begynte nemlig å henge rundt huset til hun som meldte om ham for et par år siden. Hun forhørte seg i nabolaget, tok bilder og la ut annonser om ham. Ingen respons. Det gikk på et vis inntil Teddy begynte å banke opp husets egne katter. Nå er det kapittelet heldigvis over.

Vi syns allerede vi ser at 7 kg store Teddy er en ordentlig godklump, og vi lover å holde dere oppdatert om utviklingen hans.

Enn så lenge ønskes alle en riktig god søndagskveld!

Publisert 9. august 20204. oktober 2020 av Nesoddkatten

Søndag 09.08.20

Forrige uke håpet vi at vi, i dag, kunne fortelle dere at vi hadde fått inn en ny hjemløs stakkar vi hadde fått melding om. Det kan vi ikke, men vi er rimelig sikre på å ta den inn natt til tirsdag. Nå har nemlig fella stått i øvemodus noen dager på et godt egnet sted, og vi ser på kameraet at pusen går inn og spiser til noenlunde regelmessige tider. Nytt fosterhjem er klappet og klart, og tid til helsesjekk er bestilt. Fortsettelse følger neste søndag.

I dag er det 2 uker siden vår Linus forsvant. Vi har selvsagt på ingen måte gitt opp håpet om at han skal komme til rette igjen, og vi har fått flere tips. Alle unntatt ett er sjekket ut av saken, som de gjerne sier på nyhetene når det er mennesker som er savnet.

Ett av tipsene jobbes det med i skrivende stund. Vi tror ikke egentlig det er ham, men hvis det er riktig har Linus kommet seg fra Bjørnemyr og til Blåbærstien – hvilket betyr at han nesten er hjemme igjen hos sin kjære fostermor. Vi håper! Men inntil vi oppdaterer annonsen hans på Nesoddkatten – savnet og funnet, ber vi dere som tror dere kan ha sett ham om å fortsette å tipse oss. Det er MYE bedre med et tips for mye enn ett for lite! Linus er en stor, pen, langhåret, svart katt. Se her:

https://www.facebook.com/groups/nesoddkatten/permalink/1824962811025924/

Vi syns det er mange katter som savnes om dagen. Det er vel ikke usannsynlig at sommeren innbyr til lengre ekspedisjoner for en del av dem, men ikke for alle. Vi gjentar en oppfordring vi har kommet med flere ganger tidligere, som i korte trekk kan oppsummeres som følger:

Ikke vent for lenge med å lete etter og etterlyse katten din. Les rådene som er tilgjengelige både på Nesoddkatten – savnet og funnet, Dyrebar og mange andre steder, og vurder hvilke av dem som er mest relevante for akkurat din katt. Let aktivt og hold motet oppe – i lang tid, om nødvendig.

I går fikk Siam æren av å gratulere med kattens dag, på vegne av alle Nesoddkatter. Han er veldig klar for et for-alltid-hjem, så ta gjerne kontakt med oss, dere som kjenner at dere kan være hans rette familie!

Maia er ikke klar ennå, men det blir hun en eller annen gang i overskuelig framtid. Jackson og Brage har for lengst funnet seg til rette hos sin for-alltid-familie. Dere finner en liten historie om disse fine – og nokså typiske – representantene for Nesoddkatten i billedtekstene.

God søndagskveld!