Publisert

Mandag 05.04.21

Hensikten med søndagsbetraktningene våre er stort sett å holde dere litt orientert om det vi driver med, og å sette fokus på dyrevelferd og andre relevante saker vi syns er viktige. De skrives samme dag som de publiseres, for å være så aktuelle som mulig.
 
Stikkord for påsken som snart er tilbakelagt, har vært både planlagt og ikke planlagt flytting, dyrevelferd, detektivarbeid, pågående innfangingsprosjekt, spisevegring og ulvehunger. Det blir litt i overkant å ta med alt, så vi må velge.
 
Vi er egentlig fristet til å skrive om hva det innebærer å ta inn en katt – altså hvor mye tid, ressurser og folk som faktisk er involvert, og hva som gjøres – men vi setter det på vent til en senere anledning. I dag velger vi heller å fokusere på Black, Spørsmålstegnet og Siam, og starter med sistnevnte.
❤️
De fleste kattene som kommer til vårt lille kattehus trives ganske godt der når de bare får summet seg litt. Noen gjør det imidlertid ikke, og Siam er kanskje den som har taklet det dårligst av alle som har vært innom. Han fant bare ikke ordentlig ut av det med de andre kattene, og så alltid veldig langt etter oss hver gang vi gikk. Derfor var vi nokså spente da han skulle få besøk på palmesøndag.
 
Det gikk så fint! Vi ble enige om at han skulle flytte på langfredag – og nå lå spenningen i hvorvidt Siam ville trives med å bo sammen med en hund, eller ei. Det hadde vi nemlig ingen forutsetninger for å vite noe om.
 
I skrivende stund har det gått 3 dager og hittil har det gått veldig bra. Vi skal nok vente en uke eller to til før vi konkluderer, men vi håper og tror at Siam endelig har funnet drømmehjemmet sitt.
❤️
Bare få timer etter at Siam hadde flyttet ut av kattehusets suite måtte Black flytte inn.
Den så vi ikke komme. Av og til oppstår det imidlertid ting som gjør at et fosterhjem må kaste inn håndkledet.
 
Stakkars Black syntes ikke det var noe stas i det hele tatt, og hjertene våre har blødd litt for ham. Dette er den 3 gangen han har måttet flytte på 7 måneder, og den fine, forsiktige gutten vår har på ingen måte gjort noe galt. Det er ytre omstendigheter som har kommet i veien.
 
De to første dagene gjemte han seg bare, og ville verken spise eller drikke, uansett hva vi fristet med. Men i dag – til alt hell – hadde han spist den maten han fikk sent i går kveld. Han hadde også lagt seg på en hylle der han var synlig, og han besvarte smilene han fikk.
 
Black er en smellvakker kastrert hannkatt på snart 4 år, som foreløpig synes det er lettere å bli venner med hunder enn med mennesker. I alle de 3 fosterhjemmene han har hatt har det bodd hunder. Han har blitt glad i dem alle sammen.
 
Vi håper virkelig at neste gang Black flytter blir den siste. Han fortjener så inderlig vel å få et for-alltid-hjem med ett eller flere snille mennesker som vil elske ham herfra og til månen og tilbake igjen. De må mer enn gjerne ha en eller flere snille hunder også! Viktigst av alt er likevel at de må være rause nok til å gi Black den tiden og tålmodigheten han trenger for at han skal våge å la den nydelige personligheten sin få blomstre.
 
Send oss en melding hvis du / dere tror det kanskje kan være deg / dere som er Blacks rette familie!
❤️
For omtrent en uke siden ble vi tilkalt av noen som hadde oppdaget en ekstremt sulten og redd liten pus, som åpenbart var altfor liten til å ferdes ute på egen pote. Vi kom, fikk den etterhvert i fella, og tok den med til kattehuset.
 
Sjelden har vi sett en såpass liten tass lange i seg så mye mat. Den var tynn, men ikke utmagret, så vi lot den få holde på en stund, men måtte til slutt porsjonere litt. Vi tror den lille kan være sånn omtrent 4-6 måneder gammel.
 
Etter et par dager i rekonvalesenthybelen fikk den flytte til et av fosterhjemmene våre. Selve flyttingen var virkelig lokalvarianten: En fin spasertur, med pus i transportbur, og pusens bagasje i trillebår. Sånn kan det gjøres når det er fint vær og skikkelig på landet!
 
«Spørsmålstegnet», som er det foreløpige navnet på lillepusen med de store øynene, har nå avansert til å bli både nysgjerrig, leken og kosete etter at også den startet med å gjemme seg. Kosete uten berøring, vel å merke! For den maler og stryker seg inntil hulen og de andre tingene inni det store kaninburet den bor i, men den tør slett ikke å bli tatt på. Da stresspuster den noe veldig. Heldigvis har apetitten også normalisert seg, etter regelmessig og god matservering siden ankomst.
 
Det ligger en annonse om pusen på Nesoddkatten – savnet og funnet. Ingen har ennå sagt at de savner den, hvilket vel ikke overrasker oss så veldig. Vi tror ikke den ville vært verken så sulten eller så skrekkslagen over å bli berørt hvis den hadde hatt noen. Vi håper og tror imidlertid at det ikke vil ta så veldig lang tid før den blir trygg nok til at den kan få et permanent hjem. Vel og merke hvis ingen eier (med en god forklaring) melder seg.
❤️
nok få nytt navn etter hvert.
I formiddag snublet vi over et interessant TV-program om katter. Det er ikke nytt, så det er sikkert en del som har sett det før – men for dere som ikke har, kan vi anbefale det. (Regner vi med, i alle fall. Vi så bare siste halvpart, men tar sjansen på at første halvpart var like bra!)
 
 
God mandagskveld!
🙏
🙏
Publisert

Søndag 04.04.21

Den stille uken nærmer seg slutten. Den har ikke akkurat vært bråkete, men den ble en del travlere enn vi hadde tenkt. Derfor må ukas «ordentlige» søndagshilsen finne seg i å vente til i morgen i stedet.
 
Enn så lenge er vi glade for om dere tipser alle med snille hunder, som også er glade i katter, om å få med seg morgendagens epistel!
 
God søndagskveld!
Eksempel på påskeflyttet 1. (Mer i morgen.)
Eksempel på påskeflytting til fots, 2. (Mer i morgen.)
🙏
🙏
Publisert

Søndag 28.03.21

I øyeblikket er det ganske surt ute. Det blåser, småregner og er mye kaldere enn vi kunne ønsket oss. Vi har et par katter med nyresvikt, og andre katter med litt ymse andre greier, som det virkelig hadde vært enklere om de ikke hadde. Lista over ting som må gjøres er lang som et vondt år. Kattelommeboka begynner å bli slunken i svingene. Glasset er halvtomt, og knapt nok det, egentlig.
 
Men så er det bare det at sommertida startet i dag! Det er plutselig lysere!
 
Flere av de reddeste kattene våre er på kjempegod glid for tiden!
 
Kattene med helseproblemer bor i kjempegode fosterhjem!
 
Kattehuset fikk kjempehyggelig besøk i dag!
 
Påsken – altså GOD tid – står for døra!
 
Økonomien ordner seg jo alltid!
Lang liste er en god ting!
 
Glasset er fullt nok!
 
God påske!
💛
Mattis ❤️ blir modigere for hver eneste dag.
Ben ❤️ holder seg med egen påskehare.
Siam ❤️ og de andre som bor i kattehuset har fått flunka ny mose i hagen sin.
Tusen takk! ❤️
Leia ❤️ passer godt på familiens vedlager.
Publisert

Søndag 21.03.21

Fineste Siam måtte få komme tilbake til vårt lille kattehus i går. Selv syntes han vel ikke akkurat det var noen kjempeidé. Fosterhjemmet hans var nemlig av det romslige slaget, med en ordentlig fin hage han var glad i. Men av og til byr som kjent livet på en uventet sving, og da må man bare forholde seg til det, katter som folk.
 
Han tar det imponerende pent altså, det skal han ha. Men vi unner ham så vel å få komme til et nytt «ordentlig» hjem. Veldig gjerne et permanent hjem, for det er han absolutt klar for, vår – bokstavelig talt – superpusete 3-åring. Han kom til oss i juni i fjor, etter å ha gått ute en stund fordi den første familien hans bare overlot ham til seg selv da de flyttet.
 
Siam er glad i kos, når han selv vil. Det vil han ofte, men ikke absolutt hele tiden. Vi tror derfor at den nye familien hans – enten den blir for alltid eller et nytt fosterhjem – ikke skal inkludere små barn som ønsker seg en katt de kan bære rundt på og kose med hele tiden. En eller to rolige voksne, og ev noen rolige store barn, vil derimot være helt topp. Også må det være gode utemuligheter. Siam elsker nemlig å være ute. Hele året – hvilket den tette, lange og flotte pelsen hans bærer litt preg av nå. Vi skal nok sørge for at han har vært en tur hos frisøren før han flytter.
 
Siam er en vidunderlig katt! Ta kontakt med oss, dere som er nysgjerrige på å få vite mer!
❤
Siam ❤️
- OK, da, vi kan godt kose litt selv om jeg syns dere er litt teite som flyttet meg hit.
- Er jeg pen i denne posituren? - Du er knallpen, Siam, fra absolutt alle vinkler.
Vi har plass til utrolig mange flere! Tusen takk til alle som vil hjelpe oss å hjelpe! ❤️
TomTom har virkelig kommet langt siden han kom til oss tidlig på nyåret. Han er omtrent jevnaldrende med Siam og har også blitt fraflyttet. Men der Siams første eiere bare ikke brydde seg, var TomToms første eier direkte slem mot ham innimellom. Såpass at det nesten er utrolig at han er så tillitsfull som det han viser oss at han er nå.
 
Men det er han altså, og han er rørende hengiven mot oss han kjenner. Fremmede, derimot, er fremdeles fryktelig skumle. Derfor håper vi det finnes ett eller flere godt kattevante mennesker der ute som har lyst til å hjelpe TomTom på den siste etappen til å bli en ordentlig trygg katt. Det er vi nemlig helt sikre på at han kommer til å bli. Dere kan enten være «vanlig» fosterhjem eller fosterhjem med uttalt intensjon om å adoptere ham.
 
Som dere skjønner er også TomTom en vidunderlig katt! Ta kontakt med oss, dere som er nysgjerrige på å få vite mer!
❤
TomTom ❤️
- Siden du er så bestemt på å ta bilder, så får jeg vel heller avbryte søndagsluren min med litt posering, da.
- Men ikke så lenge, må du tro!
- Du kommer jo tross alt midt i beste sovetida...
Det røsket litt i hjertet da vi måtte slette et innlegg på Nesoddkatten – savnet og funnet (på Facebook) for noen dager siden. Innlegget var nemlig en oppfordring til folk om å velge Nesoddkatten som sin grasrotandel, fordi vi gjør sånn en god jobb. Det varmet særlig godt – både siden vi tidligere samme dag høyst ufortjent hadde «fått så øra flagra», men også fordi vi er nærmest desperate for midler inn for tiden. Koronaåret har virkelig ikke vært spesielt gunstig for økonomien vår, for å si det forsiktig. Men slettes måtte det altså, fordi det brøt med reglene for gruppa.
 
Nesoddkatten – savnet og funnet har eksistert i 7 år nå, hvilket er omtrent halvannet år lenger enn Nesoddkatten har eksistert som dyrebeskyttelse. Formålet med gruppa er ene og alene at katter (og en og annen hund, kanin, geit m.m. – vi er ikke så nøye på akkurat det) skal finne tilbake til eierne sine. Og det gjør de, veldig mange av kattene det legges ut meldinger om der. Vi er stolte av gruppa, som vi møysommelig har bygget opp og utviklet med vesentlig tanke på hva som virker – og ikke minst hva som ikke virker.
 
Gruppas suksess skyldes en kombinasjon av antall medlemmer – det er ikke veldig lenge igjen før vi er 2000 – og at den har gode regler som modereres strengt. Alt annet enn savnet og funnet fjernes, med uhyre få unntak. (Desperate innlegg fra folk som har akutt syke dyr utenfor vanlig åpningstid hos veterinærer, for eksempel, tas ikke ned før de har fått hjelp av oss eller andre.) Poenget med den strenge modereringen er selvsagt at gruppa skal være mest mulig effektiv mht formålet.
 
Herved altså en vennlig påminnelse om å lese gruppereglene før dere poster. Og veldig gjerne å gi grasrotandelen deres til Nesoddkatten hvis dere ikke har noen! Det er det visst mange som ikke har, i følge Norsk Tipping. (Det er andre måter å støtte oss på også, se oppfordringen fra Brage i et av de siste bildene.)
❤
Jonas flyttet til drømmehjemmet for noen uker siden nå, men det var først i dag vi skrev kontrakt. Vi pleier alltid å bruke god tid på å se at alt går så fint som vi tror det vil gjøre. I forbindelse med kontrakten gjennomgikk vi journalen hans igjen, og tenkte litt tilbake.
 
Han kom til oss i mars i fjor, sånn ca like før landet koronastengte. Jonas var en av dem som aldri hadde hatt noen, og måtte tas i felle. Hos veterinæren var han så redd at han ble sedert gjennom nettingen i fella han befant seg i. Så kom han rett i fosterhjem, der han krøp sammen i dokassa inni «sjefshybelen» vår. Sakte men sikkert vant den tålmodige og flinke fostermoren hans tilliten hans.
 
I dag er Jonas omtrent den kuleste katta i klassen. Han har fått verdens beste pappa, og vi er så innmari takknemlige for at vi fikk lov til å hjelpe Jonas den lange veien fra å være en hjemløs stakkar til et høyt elsket familiemedlem. Masse lykke til videre på ferden, Jonas og pappa!
❤️
God søndagskveld!
Jonas ❤️ Kuleste katta i klassen!
Totusene ❤️❤️❤️ holder også bedagelig søndagssiesta.
Publisert

Søndag 14.03.21

Som mange av dere er klar over, kommer langt de fleste kattene vi tar inn med en god del vanskelig bagasje. Historiene deres er ulike, men fellesnevneren er gjerne at de er redde. Det kan ta tid for dem å bli trygge, av og til lang tid. Tilsynelatende små framskritt kan derfor gi veldig stor glede. Her følger et lite utvalg av ukas gleder.
😸
Mikki fosser virkelig fram på kosefronten. Det er liksom ikke måte på hvor stas det er å bli klappet nå, og det er ikke egentlig så rart. Den godt voksne gutten har jo aldri før vært i nærkontakt med mennesker, og syns nok han har en del å ta igjen. Nå fotfølger han oss, og vi har såvidt begynt å øve på å bli løftet opp.
❤
Oskar syntes det var så skummelt med kattestativet vi tilbød ham for en stund siden, at det ble tatt ut igjen. For ikke så lenge siden hadde han blitt såpass mye tryggere at han fikk det tilbake. Nå bruker han det flittig, og har begynt å vise interesse for omgivelsene sine også.
❤
 
TomTom ❤️ kom etter hvert fram igjen fra kroken han søkte tilflukt i da vi hadde besøk. Det er godt å ha Burma ❤️ inne hos seg som moralsk støtte av og til.
TomTom har endelig funnet roen, og viser glede over å se oss hver gang vi kommer inn i kattehuset nå. Han vil mer enn gjerne ha kontakt og kos, hvilket varmer langt inn i hjertene.
 
Han syntes riktignok det var i overkant skummelt at det kom noen på besøk i dag, men det må han få lov til. Vi er trygge på at den gode utviklingen hans fortsetter.
 
Han får også omsorgsfull hjelp av Burma, vår utrettelige terapipus. ❤
Black, som flyttet til nytt fosterhjem i starten av februar, har virkelig lagt sin elsk på dachshunden Marie. Akkurat det var ikke så overraskende, i og med at vi visste at Black synes det er lettere å være venner med hunder enn med folk. Men nå har han også begynt å våge seg nærmere fostermor, hvilket er et stort framskritt for ham.
❤
Ukas aller modigste er kanskje Mattis. Denne meldingen kom fra fostermoren hans i ettermiddag:
«Presis nå – i fullt dagslys – våget Mattis seg ut av sofahulen sin og inn i hundeburhybelen. Jeg og Silvapus var på kjøkkenet, og på ingen måte lydløse. Silva oppdaget ham først og sprang mot nettingdøren, og da måtte han jo gå i skjul igjen. Men sannelig gikk han ikke tilbake til hybelen, selv om Silva satt på vakt ved nettingdøren! Og deretter opp på transportburet for å beskue uteterrenget. Et helt minutt satt han der mens Silva holdt vakt og jeg snakket med ham. Og flinke Silva freste ikke en gang.»
 
❤
Nå er det en uke siden Majus flyttet, og foreløpig går det akkurat så fint som vi hadde håpet det skulle. Neste skritt blir å få utvidet territoriet sitt til resten av huset, og det tror vi er ganske så rett rundt hjørnet.
❤
Akkurat så søte er Majus ❤️ sine sovende kattepoter!
Han er ikke så verst søt i den andre enden, heller, den Majus’en.
Til slutt vil vi gjerne komme med en forsikring om hva vi gjør – og ikke minst hva vi ikke gjør! – når vi treffer på katter ute. Bakgrunnen er som følger:
 
I dag var vi ute for å «sondere terrenget» i forbindelse med en fraflyttet katt vi har fått melding om, som vi vil hjelpe. Vedkommende som hadde tatt kontakt ba oss først om å scanne en katt hun ikke hadde sett i området tidligere. Det gjorde vi, og fant heldigvis chip på den veldig kontaktsøkende og fine pusen. Vi ringte eieren, siden pusens adresse, i følge registeret til DyreID, var et godt stykke unna. De kunne jo ha flyttet, men det kunne også være at den hadde gått seg bort.
 
Det viste seg at de hadde flyttet til et sted som var sånn noenlunde i nærheten av der pus befant seg i øyeblikket. Denne pusen var av typen som er veldig glad i gå på tur. Så langt, alt vel. Men det vi syns var leit, var at eieren var redd for at vi skulle ta med oss katten. Det ville vi jo aldri finne på å gjøre i en sånn situasjon!
 
Det er katter «over alt». De fleste man ser, bor i nærheten av der man ser dem. Vi har riktignok alltid både chipleser og transportbur i bilen, men vi scanner bare de kattene vi blir bedt om å scanne, eller de vi syns virker som om de trenger hjelp. De eneste kattene som lar seg scanne uten videre er dessuten de som er trygge nok på mennesker til at de slipper oss innpå dem – hvilket i seg selv som regel er en god indikasjon på at de har et hjem.
 
Hvis katten har chip, ringer vi alltid eieren hvis adressen er langt unna der katten befinner seg. I årenes løp har vi kjørt noen katter hjem til takknemlige eiere. Vi ringer også eieren hvis adressen er i nærheten, men pusen virker syk, skadet eller i dårlig form. Hvis vi ikke får tak i eieren, gjør vi det samme som vi gjør hvis katten ikke er chip’et – vi følger intuisjonen vår, som igjen bygger på all den erfaringen vi har.
 
Hvis intuisjonen sier at katten ikke trenger hjelp, gir vi den en ekstra klapp og ønsker den en fin dag. Hvis intuisjonen sier at katten trenger hjelp, tar vi den med oss og gir den kost og losji til vi får kontakt med eier. Hvis pusen har chip, er det jo som regel nokså fort gjort. Hvis den ikke har chip, kan det ta lang tid. Hvis ukene går og vi ikke finner noen eier, søker vi etter nytt hjem til den.
 
Herved forsikrer vi dem som måtte være i tvil: Nesoddkatten hjelper katter som trenger det. Vi bortfører dem ikke.
 
God søndagskveld!
Vi skulle gjerne hatt veldig mange flere grasrotgivere - det betyr mye for oss!
Publisert

Søndag 07.03.21

Gratulerer med dagen, Tessa og Tassemor! ❤️❤️
 
For 4 år siden i dag fikk Totus 3 kattunger. En av de små var dessverre død. Han fikk navnet Angelo, og noen varme ord og forsiktige klapp over den lille kroppen. Så ble han begravet på et fredelig og fint sted. ❤️
 
Søstrene hans, Tessa og Tassemor, var heldigvis høyst levende. Den lille familien har en litt spesiell historie, som dere skal få ved en annen anledning. I dag er vi travle igjen, og nøyer oss derfor med noen bilder.
❤️
I går ble en stor dag for Majus. Han flyttet nemlig til det vi håper og tror blir hans dønn perfekte for-alltid-hjem. Han var kanskje ikke egentlig helt klar for adopsjon ennå – det er ikke SÅ lenge siden han ble fortrolig nok med mennesker til å la seg klappe. Men vi valgte å følge intuisjonen og ta en sjanse, siden de nye menneskene hans var helt med på å få tett oppfølging i starten. Majus syns det var litt skummelt de første timene, men har allerede slått malekverna si på full guffe overfor sine nye familie.
❤️
En annen pus som har fått nytt hjem er Nox, som vi formidlet kontaktannonse for ganske nylig, på vegne av den tidligere familien hans. Masse lykke til, Nox!
❤️
 
Mange av kattene vi tar inn er veldig redde i starten. I slike tilfeller er det ekstra stas når barrierer blir brutt. Det at Oskar nå tør å bruke klatrestativet sitt, og få godbit fra hånden er et kjempeframskritt, som varmer langt inn i hjertene våre. Heia deg, Oskar, og de snille fosterforeldrene dine!
Oskar ❤️. Dette er jo i og for seg et ganske vanlig syn for alle som har katt, vel? Absolutt, hvis katten aldri har opplevd å være hjemløs, sulten, kald og alene. Men for Oskar, som har opplevd alt det, er det et STORT framskritt at han tør å utforske klatrestativet, legge seg i hulen og få godbit fra hånden til fostermor.
Nox ❤️ har også fått nytt hjem denne uka.
 
 
God søndagskveld!
 
PS – Det har vært symptomer på forgiftning hos en katt på Fagerstrand. Kontakt veterinær OMGÅENDE hvis pus viser symptomer på skjelvinger, sikling, ustøhet, kramper og koma.
Vi skulle så gjerne hatt flere grasrotgivere!
Publisert

Mandag 01.03.21

For et par uker siden kunne vi melde at vår Mattis ble funnet, etter å ha vært borte i nesten 4 år. Overraskelsen – og gleden! – var enorm, for å si det forsiktig.
 
Mattis var del av den andre gjengen som Nesoddkatten tok inn, i november 2015. Det var 3 voksne katter; Bestemor, Gråpus og Spot, 4 halvvoksne som vi kalte «ungdomsgjengen»; Martin, Pelle, Mia og Leia, og «barnefamilien», som besto av mamma Tussi og ungene hennes Mons, Mikkel og Mattis. De små var 7-8 uker gamle.
 
Alle disse var åpenbart i slekt med hverandre, og de hadde levd ute i generasjoner. Bestemor, Gråpus og Spot fikk komme tilbake til huset de hadde vanket rundt, etter at de hadde fått «full pakke» hos veterinæren. Vel hjemme igjen fikk de det som, for dem, var drømmelivet: Regelmessig matservering, ly i en kjeller som er lun nok selv på kalde vinterdager – og, ikke minst, fortsatt frihet til å leve det eneste livet de kjente. Der bor de fremdeles i beste velgående, alle 3. Som en bonus til denne spaltens lesere, har Bestemor vært grei nok til å stille opp på et bilde.
Pelle ❤️ - fra «ungdomsgjengen» koser seg i gresset utenfor hjemmet sitt. Det gleder vi oss til at Mattis også skal kunne gjøre.
Mattis ❤️ syntes selvsagt ikke det var noe stas å bli fanget. Hver eneste dag blir han fortalt at han kommer til å få friheten sin tilbake.
Bestemor ❤️ koser seg i det som er hennes paradis.
Pelle slanger seg på terrassen. En dag blir det Mattis sin tur.
Ungdomsgjengen kom først i fosterhjem sammen, og ble deretter fordelt til ulike fosterhjem. Barnefamilien fikk også fosterhjem sammen.
 
Felles for alle kattene er at de var ekstremt skye. Bare Pelle kan sies å ha blitt en «vanlig» tam katt, som liker å få kos av menneskene i familien sin. Martin ble sørgelig nok drept av en bil, og Mikkel fikk, like sørgelig, en hjernesvulst som gjorde at vi måtte hjelpe ham ut av livet.
 
Mia ble etter hvert adoptert av snille og kattevante folk, men tillater fremdeles ikke at noen tar på henne. Å sitte ved siden av, derimot, er fint. Leia holder seg rundt sitt permanente fosterhjem, men er på tur i lange perioder av gangen. Når hun er hjemme liker hun å sitte inntil fostermor og hvile labben på låret hennes, men vil ikke bli klappet.
Det bor til sammen 4 katter i familien til Pelle. Han har alltid vært særlig glad i SvarteMaia ❤️.
Vi ønsker oss flere grasrotgivere! 🙏
Barnefamilien bodde først noen uker på et rom i skribenthuset, før de flyttet til sin egen del av stua, adskilt fra resten av rommet med en vegg av hønsenetting. Der hadde de utgang til en stor terrasse, som også var sikret med netting. De hadde det fint der lenge, og ble – veeeldig sakte – gradvis modigere. Mons var den tøffeste, som turte å snuse på hånden etter hvert, og å sitte på stolen som sto helt inntil skribenten sin, bare med hønsenettingen i mellom. Mattis var den absolutt skyeste.
 
Etter noen måneder begynte den lille familien å vise tegn til at de ikke syntes kattegården ga dem tilstrekkelig med uteliv. Beslutningen ble å gi dem full frihet, i håp om at de ville velge å bli boende. Det ble skaffet nok en chipluke som hele gjengen ble registrert i, før denne ble satt i døra mellom kattegården og skogen utenfor. Vi skal ikke late som om ikke spenningen var ganske stor da den ene etter den andre oppdaget at de kunne gå helt ut. Ville de velge å komme inn igjen?
 
Det ville de. Heldigvis! Unntatt Mattis, som ikke turde å forlate kattegården. Det tok en ukes tid før han våget seg helt ut. Han kom også inn igjen, og gikk ut og inn som de andre i noen få dager – men så ble han borte. Dette var sommeren 2017. Det var noen ganske tunge dager og uker.
 
Etterhvert som månedene gikk forsøkte vi å forsone oss med at vi neppe ville se ham igjen, og å trøste oss med at han i alle fall hadde fått tilbake friheten sin. Vi anså at det mest sannsynlige var at han enten hadde blitt tatt av et rovdyr eller hadde valgt å ikke komme tilbake.
🖤
 
Men så fikk vi altså telefon for 2 uker siden, fra Sommerkatten. Mattis hadde blitt observert nede ved Tangen brygge allerede for snart 2 år siden, og vanket i området, om enn litt til og fra. Han var veldig sky. Etter hvert hadde de skjønt at han ikke hadde noe hjem. Etter en liten øveperiode med mat i urigget felle, ble den rigget 14.2, med hell.
💚
 
Nå bor Mattis i fosterhjem hos en av våre beste «kattehviskere». Han har igjen en hyggelig stue til rådighet. Det som imidlertid er annerledes nå, er at han ikke er sammen med familien sin, og at fostermoren hans har mulighet til å bruke langt mer tid sammen med ham enn hva den forrige, altså skribenten, hadde.
Foreløpig er ikke Mattis særlig imponert. Han gjemmer seg det beste han kan på dagtid, og kommer bare fram om natten. Da spiser han til gjengjeld godt, og går på do som han skal. Det er vi glade for – for det er nemlig ingen selvfølge for katter som er så redde.
💙
 
Blant landets mange dyrebeskyttelser, veterinærer og i Mattilsynet er det delte meninger om hvorvidt det i det hele tatt er mulig å sosialisere voksne ferale (forvillede og utefødte) katter. Vår holdning er at det så absolutt er det. Men det som Mattis, den gamle gjengen hans – og alle kattene vi har tatt inn i de 5,5 årene vi har holdt på nå – har lært oss, er at katter, som folk, er høyst ulike individer. Det finnes helt klart noen tommelfingerregler for hva som er lurt og ikke så lurt, men det finnes ingen universaloppskrift for hvordan man sosialiserer en katt, og hvor lang tid det tar. Det kommer an på så mangt.
Vi mener også det er klokt å ha ulike målsetninger for ulike katter. Hva målet bør være kan man egentlig ikke mene så mye om før man har blitt litt kjent – og det kan også forandre seg underveis. Det eneste viktige er egentlig at hver katt skal hjelpes til å få leve et godt liv. Hva det vil si kan variere veldig fra individ til individ.
❤️
 
Når det gjelder Mattis, så har vi ingen forventninger om at han skal bli en kosepus som trives med å sitte på fanget. Men han skal få den tiden han trenger til å bli trygg nok på fostermor til at han tør å omgås henne på en avslappet måte. Vil han ha kos etterhvert, tar vi det som en veldig kjærkommen bonus! Målet er så at han skal få et varig hjem, med frihet til å gå ut og inn som han vil. Enten hos fostermor, hvis det passer sånn, eller hos et annet menneske som også vil elske ham for akkurat den frie, nydelige sjelen han er.
❤️
 
God mandagskveld!
Publisert

Søndag 28.02.21

Historien om Mattis, som vi lovet dere forrige søndag, kommer i morgen, mandag. Enn så lenge håper vi bilder av denne ukas mestere i avslapning kan bidra til en fin slutt på helga.
 
God søndagskveld!
Ben ❤️ sover de uskyldiges søvn.
Beauty ❤️ er ute i fosterhjemmet for første gang, med sele.
Og så, uten sele.
Veldig godt med en hvil etter å ha undersøkt hagen for første gang.
Mange katter liker å slange seg på ryggen, så også Jonas
Men Jonas’en har også noen positurer som er mer spesielle, som f eks denne. Skroll litt tilbake på siden her hvis dere er nysgjerrige på å se flere.
Publisert

Søndag 21.02.21

Dagene flyr. Ukene og månedene også. I dag er det nøyaktig ett år siden Mikki kom til oss. Han startet med å klatre veggene i kattegården, i full panikk, da vi åpnet fella han befant seg i. Etter det som føltes som en liten evighet, søkte han tilflukt på en smal hylle oppunder taket, aldeles utmattet. Vi var glade for at vi endelig hadde fått ham inn, men det var vondt å se på.
 
For bare 3 uker siden skrev vi her at han hadde latt seg klappe for aller første gang, i 15-20 sekunder. Det gikk noen dager før han turte det igjen. Nå ser det ut som om han kan komme til å bli en ordentlig kosepus, bare han får summet seg enda litt til. Det er utrolig rørende å se hvordan den frykten han har levd med hele sitt liv gradvis slipper taket, etterhvert som han våger å åpne for kjærligheten han er omgitt av.
❤
Vi hadde egentlig tenkt at vi skulle fortelle historien om Mattis i dag – men fordi tiden fløy fra oss får det vente til neste søndag. Det aller viktigste er at han har det så bra en pus kan ha det, når han foreløpig nok kjenner mer på savnet av friheten sin, enn gleden av å verken fryse eller være sulten.
❤
Forrige uke skrev vi om noen katter som gjerne skulle funnet nye hjem. Den ene av dem, Majus, fikk besøk i går. Og selv om han var veldig sjenert, var det på ingen måte nok til å skremme de hyggelige frierne hans. Veslegutten vår flytter dermed i løpet av uka. TomTom, en av de andre, får besøk av en potensiell frier om noen dager. Det gleder vi oss til!
 
Kalle og Nox, derimot, er det ingen som har vist interesse for foreløpig, og det syns vi er dumt – for de er noen ordentlige fininger begge to! Her er beviset:
 
❤
Majus - katt i sin lille hule.
Majus ❤️ er spent på hvordan det blir å få sin helt egen familie.
Vi har overhodet ingen problemer med å få regningene til å strekke til, for å snu litt på et gammelt ordtak. Tusen takk til alle som vil være grasrotgivere - det betyr enormt mye! ❤️
I ekstra travle tider må vi nøye oss med litt kortere søndagsbetraktning enn vi pleier. Vi kommer sterkere tilbake. God søndagskveld!
Publisert

Søndag 14.02.21

Forrige uke hadde vi fellesnevneren flytting, og det har vi denne søndagen også. Vi tipper en del av dere er spent på hvordan det har gått med Jonas, så vi starter der.
 
Det går så fint! Jonas, som speidet etter gjesten sin da han hadde gått forrige søndag, flyttet i går. Det var jo så klart litt skummelt med en gang, men den trygge fosterfamilien hans kjørte ham til det nye hjemmet, og ble der sammen med ham en god stund. Dermed tok nysgjerrigheten og utforskertrangen overhånd nokså snart.
 
Selv om vi lar det gå et par uker eller så før vi skriver kontrakt, ser det veldig lovende ut for fineste Jonas. Det er smått utrolig at han er den samme katten som satt helt forskremt inni buret sitt da han kom til oss i mars i fjor.
❤️
Noen av dem som adopterer fra oss sender oss en hilsen i ny og ne. Det er alltid kjempehyggelig å få – og av og til følger det med noen bilder vi ikke kan dy oss for å dele. I dag får dere ett av Aurora og ett av My. Disse nydelige jentene, som var svært forsiktige i utgangspunktet, har virkelig blomstret i sine respektive familier. Det varmer langt inn i hjertene våre.
❤️
Av og til tilsier omstendighetene at katter, som kanskje ikke egentlig er klare for adopsjon, må flytte likevel. Black, f eks, måtte det for et par uker siden. Heldigvis går det veldig bra. Han er i ferd med å finne fint ut av det i det nye fosterhjemmet sitt.
❤️
 
For tiden har vi 3 andre (eller kanskje 4?) som aller helst skulle fått seg nye hjem – permanente, eller fosterhjem.
 
Den ene av disse er Kalle. Han bor nå i fosterhjem sammen med sin ett år yngre bror Ben, og kan nok flytte både med og uten broren. Kalle er en stor, staselig og superkosete bauta av en katt. En ordentlig Buddha, faktisk, på 12 år. Noe av det beste han vet er å sitte på fanget. Han er i det hele tatt ganske bedagelig anlagt – hvilket kroppsfasongen hans bærer preg av.
 
Kalle kan bli såpass stresset av å ikke ha fri tilgang til tørrfor at han kan finne på å protestere ved å gjøre fra seg midt på gulvet. Derfor har vi besluttet at han skal få lov til å leve resten av livet sitt som tjukk og lykkelig, heller enn å være konstant på slanker’n og lei seg. Kalle ønsker seg ett eller to voksne mennesker som har god tid til ham, og eventuelt også til broren Ben, som trenger gode uteområder vel så mye som kos i bøtter og spann.
TomTom og Majus har det fremdeles fint nok i kattehuset – men de ville hatt det enda finere hvis de kom til hvert sitt ordentlige (foster)hjem.
 
3 år gamle TomTom trenger en eller flere rolige, trygge voksne som har tålmodighet til å vise ham at mennesker for det meste er snille. Den ene erfaringen han har, fra sitt første leveår, er nemlig alt annet enn god. Da bodde han hos en person som ikke var snill med ham. Så ble han fraflyttet, og i de par årene som har gått siden da har han måttet klare seg som best han kunne.
 
På tross av dette viser TomTom alle mulige tegn på at han så innmari gjerne vil bli venn, og få kos. Han er en nydelig sjel! Men det er skummelt, så han trenger tid. Han synes også det er litt i overkant nifst med noen av de andre kattene i kattehuset, så han får være i en egen avdeling til han får et ordentlig hjem – permanent eller foster.
❤️
 
Majus er også veldig klar for å flytte. Da han endelig bestemte seg for å gi slipp på frykten sin, har utviklingen hans gått i rekordfart. Han er nå en skikkelig koseklump, og leken som bare det. Vi tror ikke egentlig han er mer enn knapt et par år, selv om vet’en mente at han nok er 3. Det samme kan det være, for vi får aldri vite det nøyaktig uansett. Det viktige er at han er en superfin pusekatt som også syns det er litt skummelt med noen av de andre kattene i kattehuset, og derfor gleder seg til å flytte til et ordentlig (foster)hjem.
❤️
Av og til spør folk oss om vi kan hjelpe dem med å omplassere katten deres. Det er ytterst sjelden at vi har mulighet til å overta disse kattene i en overgangsfase, men – hvis vi mener begrunnelsene for ønsket om omplassering er gode – så kan vi bidra til å formidle behovet.
 
Nox er en av disse kattene. Han er 6 år gammel nå, og kjærlig og kosete som bare det, men mammaen hans ville ikke vite mer av han da han bare var 7 uker gammel. Dette førte til at han ikke rakk å lære alt han skulle av henne – bl a hvordan man bruker, og ikke bruker, klørne og tenne sine når man blir litt ivrig.
 
Siden menneskefamilien hans skal få en ny baby om ikke så mange ukene, må Nox få et nytt hjem hos noen kattevante og kjærlige mennesker som kan lære ham å oppføre seg, også når han blir litt ivrig. Dere kan lese mer om ham her:
 
Vi sender alle henvendelser som kommer direkte videre til Nox’ nåværende familie, som avgjør hvem som får gleden av å overta den tidvis overivrige skatten deres.
❤️
Til slutt i dag, 2 katter som ikke har tenkt seg noe sted på en stund:
Gamle Mikki har virkelig kommet over en gigantisk terskel. Han har skjønt at kos er godt. Han har fremdeles en god vei igjen før han er trygg, men han lurer ikke lenger på om han tør å bli klappet.
 
Oskar begynner også å tø opp mer i fosterhjemmet sitt. Fra å ikke våge seg utenfor hulen i det hele tatt, tør han å få godis fra hånden som tilbyr. Han aksepterer også å få en liten klapp mens hans spiser, selv om han fremdeles ikke setter synlig pris på det. Men det er greit. Det kommer med tid og tålmodighet, og det får han.
❤️

 

Aldeles på tampen i dag fikk vi en telefon som gjorde at vi nesten datt av stolen. Av glede. Vår Mattis, som forsvant for 3-4 år siden, og som vi var sikre på at var død, ble nettopp fanget inn av Sommerkatten. ❤️ Dette kommer vi tilbake til neste søndag.
 
God morsdagsvalentins-fastelavenssøndagskveld!
 
 
❤️ Mattis ❤️ var ikke død likevel. Kjære Cecilie og Mette i Sommerkatten, tusen millioner takk for at dere fant ham! ❤️

PS – del gjerne innlegget! Og ta kontakt med oss dere som tror dere kan være aktuelle som permanent hjem eller fosterhjem for kattene vi har skrevet om i dag – eller for noen av våre andre fininger.