Forfatter: Nesoddkatten

Publisert av

Søndag 23.10.22

Hjelpeplikt

Det endte med at 15 år gamle Priscilla måtte hjelpes ut av livet på smådyrklinikken til NMBU sent onsdag kveld. Hun hadde blitt påkjørt, uten at sjåføren hadde hjulpet henne. I tillegg til at det er hjerterått å unnlate å hjelpe, er det forbudt.

Første setning i §4. Hjelpeplikt i Lov om dyrevelferd, lyder som følger:
 
«Enhver som påtreffer et dyr som åpenbart er er sykt, skadet eller hjelpeløst, skal så langt mulig hjelpe dyret.»
 
«Så langt mulig» er dessverre et upresist begrep, men Mattilsynet utdyper dette:
 
«Du skal hjelpe dyret så langt som mulig. Det betyr at du skal hjelpe så langt dine personlige forutsetninger strekker til og innenfor det som er praktisk mulig for deg der og da. Du skal ikke forsøke å gi dyret hjelp som du ikke er kompetent til å gi. Du skal heller ikke forsøke å gi hjelp som kan sette deg eller andre personer i fare.»
 
Ett eksempel på «hjelp som du ikke er kompetent til å gi» er å gi medisin. Det har ikke en gang autoriserte dyrepleiere lov til, kun veterinærer. Det er gode grunner til det, og en feilmedisinering – f eks å gi smertestillende – gjort i beste hensikt kan i verste fall være fatalt for dyret. (Dette var IKKE tilfelle i stakkars Priscillas tilfelle!)
 
Videre sier Mattilsynet (vi linker til kilden under her):
 
«Når du har kjørt på et dyr, skal du
 
1. finne ut
  • om dyret fortsatt er der
  •  hva slags dyr du har kjørt på
  • hva slags tilstand dyret er i
2. ringe politiet på 02800 dersom du
  • har kjørt på storvilt
  • du har kjørt på en katt eller et annet husdyr, og du verken får tak i eieren eller tar dyret med til veterinær
  • er i tvil om du skal ringe politiet
3. hjelpe dyret, dersom dyret fortsatt er der, merke stedet der dyret ble påkjørt, dersom dyret har forsvunnet
 
Implisitt i det andre kulepunktet under punkt 2, er altså at man forventes å prøve å få tak i eier hvis man har kjørt på en katt, eller å få kjørt den til veterinær. Vi mener det skal nokså mye til for å ikke klare det siste. Det er ingen unnskylding at man skal rekke ditt eller datt hvis man har kjørt på et levende vesen. Loven krever at man tar ansvar for det man har gjort.
 

Oppsøk hjelp

Vi kan forstå at man blir stresset, redd eller får en slags sjokkreaksjon hvis man har vært så uheldig å kjøre på et dyr, eller finner et som er skadet – men man MÅ likevel handle. Man MÅ.
Det går an å stoppe en forbipasserende eller ringe en venn hvis man trenger moralsk støtte. Det går også an å ta kontakt med oss for råd, eller Sommerkatten, som denne gangen tilfeldigvis kom kjørende forbi der Priscilla lå.
 
De tok henne først til lokal veterinær, og klarte deretter å finne fram til eieren, selv om infoen på chipen hennes ikke var oppdatert. Eieren hentet så Priscilla og kjørte henne til døgnåpne NMBU, der mer omfattende undersøkelse viste at det beste for pusen var å få avslutte livet.
 
Vi vet ikke om utfallet kunne blitt annerledes dersom hun hadde sluppet å vente på hjelp. Vi vet derimot at det å bare flytte et skadet dyr til veikanten er milevis unna å oppfylle hjelpeplikten.
 
Vi sender varme tanker til Priscillas familie, og håper den fine gamle pusen nå får hvile i fred. ❤️
Priscilla ❤️ får kjærlig hjelp av Sommerkatten, men måtte senere samme kveld hjelpes ut av livet. 💔

Litt godt nytt

Forrige uke skrev vi bl a om Otto med tåa og nyflyttede Hvitlabb. Så langt, alt vel med begge to. Vi kommer tilbake til dem neste uke.
Hvitlabb ❤️ nyter livet.
Otto ❤️ nyter også livet, heldigvis med en lilletå som fremdeles ser ut til å holde seg på plass.
God søndagskveld til alle!
 
PS – husk å ha oppdatert info på DyreID! Det er liten vits i å ha chip på pus, hvis infoen som kommer opp ikke stemmer.
Publisert av

Kasper – fant drømmehjemmet november 24

Katten Kasper - en av dem som søker drømmehjem.

Født
01.08.21

Kjønn
Hann

Kan bo med barn?
Ja

Kan bo med andre katter?
Tja

Kan bo med hund?
Ja

Spesielle hensyn
Ingen

Vi vet ikke hvor Kasper startet livet sitt, men vi har grunn til å tro at det var hos noen som ikke lot ham få være hos mammaen sin så lenge som de 12 ukene kattunger trenger for å lære alt de skal.

Det neste (tror vi) hjemmet han hadde brydde seg ikke nok om ham til å gi ham den omsorgen han trengte. Vi ble oppmerksom på ham fordi han stjal fuglematen hos dem som ble fosterfamilien hans. Eieren ble funnet, men de viste ingen interesse av å få ham tilbake. Da ble han boende hos fosterfolkene sine og stortrives.

Kasper er ubegripelig vakker, har en stor og myk pels, en fluffy hale og er svært opptatt av å holde seg ren og pen.
 
Da han var ny i fosterhjemmet sitt, var han ganske skvetten. Dette er mye bedre nå, selv om han fremdeles skvetter litt til om det kommer en ny og uvant lyd. Han er sosial, tillitsfull og trygg, og ordentlig kosete! Om man løfter ham opp kan han godt finne på å male seg i søvn.
 
Kasper har vært sammen med både barn og hunder uten å syns det er noe problem. Men som de fleste katter stikker han helst unna om det blir for mye bråk. Men når det gjelder å bo med barn kan det vært greit å være klar over at Kasper gjerne kan lekebite litt om han er i det humøret.
 
Kasper bor på landet og er både vant til, og glad i, å være ute. Det nye hjemmet hans må derfor kunne tilby trygge utemuligheter.  
 
På sin første helsesjekk i mai 2022 ble Kasper anslått å være i underkant av ett år. Han er altså med stor sannsynlighet født en gang på høsten 2021.

Fun fact: Kasper kan godt finne på å sovne omtrent hvor som helst om han er i det trøtte hjørnet, inkl på armen til mennesket sitt mens han blir båret rundt omkring. 

Publisert av

Fighter

Fighter, som ble funnet med plastrør rundt halsen, er nå en trygg og lykkelig katt.

Fighter ble funnet annen juledag 2018 på et av Nesoddhalvøyas aller mest øde steder. Han var utmagret, redd – og med et avløpsrør rundt halsen. Det ga store smerter. Veterinærene på Evidensia Oslo Dyresykehus, som han ble kjørt til, og som er et døgnbemannet, fullt utstyrt sykehus for dyr, sa han ville lidd seg i hjel i løpet av få dager om han ikke hadde fått hjelp. 

Lille Fighter med plastrøret rundt halsen.

Den tynne, lille katten var ukastrert og uten chip. Alderen ble anslått til under 1 år og røret måtte han ha hatt på seg i lang tid. Det måtte sages av. Sårene etter røret var svært stygge. 

Sårene ble renset, og næring, antibiotika og smertestillende gitt intravenøst. Deretter fulgte 3 døgn med undersøkelser, overvåkning og behandling. Siden han ble lagt inn på en helligdag, og med en formidabel skade, skjøt kostnadene i været.

ADVARSEL

Denne boksen flipper og bildet på andre siden viser de stygge sårene.
Hold musepeker/pila unna hvis du ikke vil se.

Følgerne våre ble holdt løpende informert om utviklingen på Facebook. Den vesle stakkaren skapte tidenes engasjement, og takket være en spontan kronerulling initiert av den stadig voksende heiagjengen hans, kunne han heldigvis få all den behandling, pleie og omsorg han trengte. 

Det som til sammen ble 9 oppdateringer fra Fighters tre døgn på sykehuset ble romjulas store spenningsføljetong for mange – det var nemlig slett ikke sikkert at det ville gå bra. Du kan lese den her, hvis du vil, men obs at den må leses fra nederst til øverst for å få riktig kronologisk rekkefølge.

https://www.facebook.com/groups/nesoddkatten/posts/1277865115735699/

Fighter fikk navnet sitt allerede i bilen, underveis til sykehuset. Det tynne og redde lille vesenet viste seg å leve opp til navnet sitt. 

Heldigvis hadde Nesoddkattens dyrepleier Camilla påtatt seg å være rekonvalesenshjem for vår lille helt. Da hun hentet ham hjem fra sykehuset om ettermiddagen 5. juledag var han halvsovende, etter at han hadde fått litt å roe seg på for en siste undersøkelse på sykehuset. Han var helt rolig inni transportburet, som det lå teppe over, så han skulle føle seg tryggest mulig. 

På vei hjem inntraff det som skulle bli starten på et sterkt bånd: De måtte stoppe innom apoteket på Vinterbro, og mens Camilla ventet med Fighter i bilen, lettet hun litt på teppet og blunket til ham. Jammen blunket han ikke igjen! Flere ganger, faktisk, for så å krølle seg sammen igjen og sovne. 

 

Vel hjemme ventet en liten velkomstkomité fra heiagjengen, som hadde kokt fisk til ham. Fighter lot seg ikke be 2 ganger. Når fisken var vel fortært, fikk han en porsjon tørrfôr. Camilla regnet med at den ville holde gjennom natten, men da hun var inne hos ham igjen kort tid etter, var den skåla også tømt.

Fighter veide 2.8 kg. Normalvekt for en katt på hans størrelse og antatte alder er 4-5 kg. Han må ha vært desperat sulten. Man kan jo bare tenke seg hvor stort hinder plastrøret var når han prøvde å jakte. Men uansett hvor gjerne han ville ha mer mat, så måtte den porsjoneres i starten, så han ikke ville få for mye for fort.

Etter en stund begynte Fighter sakte, men sikkert å forstå at det faktisk var jevn tilgang på servering, og å legge merke til at magen ikke lenger skrek av sult. Han var heldigvis heller ikke fullt så tynn og «beinete» over ryggen lenger.

Derimot var han veldig sliten og sov mye. Men sårene hans grodde bra, og Camilla fikk snart lov til å klappe og kose med ham. Han begynte også å leke, hvilket var super framgang! Redde katter leker nemlig ikke.

Hybelen til Fighter – et stort hundebur, møblert med hule, mat, vann og do – sto først på et ledig rom, slik at han skulle få være litt i fred i starten, og også så husets 3 residerende katter skulle kunne bli litt vant til ham uten at han var midt i deres territorium.

Etter at stingene ble fjernet, ble hybelen flyttet inn i oppholdsrommet. Når Camilla var hjemme sto hybeldøra åpen, og Fighter var fri til å gå ut og inn som han ville. Han begynte så smått å bli venner både med Camillas samboer, og med stesøster Svartemaja. Sårene hans hadde for øvrig grodd fantastisk bra da stingene ble fjernet, to og en halv uke etter at de ble sydd. 

Fremdeles representerte Camilla og hybelen den største tryggheten for vår lille helt, men jammen gikk dette virkelig over all forventning. Han spiste seg opp noe veldig, og så nok litt pussig ut med den «plutselig» mette magen og den tynne barberte halsen – men vi elsket, og elsker ham fremdeles, høyere enn himmelen uansett. Han var og er verdens vakreste. 

Fighter_fjernersting
Fighter_etter_sting
Fighter_20.01.19
Fighter2_20.01.19
Fighter3_20.01.19
Fighter4_20.01.19
Fighter5_20.01.19

Fighter fant etter hvert ganske godt ut av det med sine 3 stesøsken i huset, selv om Pelle, den yngste, syntes han virket litt skummel. Luna, en av de voksne damene, så det som sin oppgave å sette ham litt på plass av og til, hvis han maste for mye. 

Men det var Camilla som definitivt forble den trygge klippen, som Fighter søkte til hvis han syntes det ble litt for mye. Samboeren hennes ble også godkjent etter hvert, og deretter kjær, mens andre mennesker stadig var temmelig skumle.

Ukene gikk og Fighter ble mer og mer trygg. Han lekte, koste seg og var fornøyd med livet. Unntatt hvis det kom besøk – det var skummelt lenge. 

Litt etter litt ble han og de andre kattene i huset gode venner. Etter noen måneder bestemte vi oss for at han skulle slippe å flytte fra Camilla og resten av familien han hadde blitt så glad. Han fikk permanent adresse i drømmehjemmet. 

Nå har dagene, ukene og månedene blitt til år – som heldigvis har forløpt uten stor dramatikk. Litt engstelige ble vi riktignok da han la ut på en tur over flere dager den første sommeren. Men han var så fornøyd, så fornøyd da han ruslet inn som om ingenting var hendt (hvilket det sikkert heller ikke hadde) etter 9 dager. 

Vi håper inderlig han slipper flere traumatiske opplevelser, og at han har et langt og lykkelig liv i vente. Han er jo, i hjertene, vår alles katt.  

Enn så lenge går det veldig fint. I dag er det lille vesenet med plastrøret som ble funnet i jula 2018 akkurat det alle katter drømmer om å være: En helt vanlig, trygg, lykkelig, livsnytende og høyt elsket katt hos en god familie. 

Hvis du har lyst til å følge ham videre, kan du gjøre det på hans egen Instagramkonto – fighter.nesoddkatten – som administreres av Peter, pappa’n hans.

Instagram
Takk for maten!
Fighter ❤️ er veldig takknemlig for at han fikk et nytt liv for halvannet år siden, og ønsker Sirikit god bedring som bare det. Camilla er helt enig, legger han til, selv om hun sover akkurat her.
Fighter slapper godt av på sofaryggen.
Hvis ikke Pelle vil være pute kan jeg campe i teltet.
To katter - Fighter og Pelle - sitter sammen i gresset.
Fighter, Nesoddkattens frontfigur, ønsker velkommen.
Publisert av

Bobby Villegull

Da Bobby kom til oss helt i slutten av januar 2018, hadde han i halvannet år jevnlig besøkt en snill dame for å få mat. Hun hadde søkt etter en eier, uten å finne noen, og dessuten sett at han hadde blitt tynnere.

Det var Bobby veldig takknemlig for, men ikke nok til at han lot henne klappe ham. Så da vi fikk plass til ham, ble han fanget i felle, og kjørt til dyrlegen. Der fikk han «full pakke»; helsesjekk, kastrering, vaksine, chip og ormekur og dessuten behandling for øremidd. Han ble anslått til å være ca. 3 år gammel. Vel ferdig hos vet’en flyttet han til fosterhjemmet sitt, der han fikk sjefshybelen vår; et stort, ombygd kaninbur med egen doavdeling.

Bobby var ordentlig sky og gjemte seg vekk innerst i hulen sin. Han klarte likevel ikke å skjule hvilken nydelig sjel han var. 

Vi tror kanskje at skyheten hans i alle fall delvis skyldtes at han hadde vondt i munnen. Helsesjekken hadde påvist at han hadde flere brukne hjørnetenner, som måtte fikses ved første anledning.

En måned senere fikk Bobby operert ut 3 tenner og renset resten, samt revaksine og ny dose middel mot øremidd og innvollsormer. 

I starten ble den fine utkikksposten på taket av doavdelingen bare brukt når ingen så ham. Men sakte men sikkert, i små steg, ble han tryggere på de nye omgivelsene sine, og på fostermor.

Etterhvert begynte det å gå slag i slag. Først ble utkikksposten fin også når fostermor var i samme rom. Deretter begynte han å prate med henne. Plutselig en kveld ropte han på fostermor da hun befant seg i et annet rom i huset. 

Han var klar for kos gjennom gitrene i hybelen. Endelig!

(Hvis videoen ikke vil spille av – prøv å forstørre til full skjerm)

Bobby Villegull var en av de mange hjemløse kattene som mer enn gjerne vil være sammen med mennesker bare de får muligheten. Nå hadde han ikke lenger vondt i munnen, han hadde det varmt og godt, og for hver dag som gikk erfarte han at fostermor var en snill dame som respekterte grensene hans og lot ham få den tiden han trengte. Det var en sann glede å følge utviklingen hans!

Taket på do-avdelingen ble etterhvert en favorittplass.

Likevel skulle det gå enda en drøy måned før han viste interesse for å gå ut av hybelen sin. 

Bare en bitte liten tur på noen få minutter, etter først å ha tenkt seg om lenge og vel. Men dagen etter var han klar for en ny tur ut i huset, og nå ville han ha kos også. Ikke bare litt forsiktig en kort stund, han ville rundkose fostermor i bortimot en time! Dette gjentok seg daglig. Bobby fotfulgte fostermor, og var så hengiven at han nesten revnet. Det samme kan forøvrig sies om fostermor. Hun hadde blitt dypt og uendelig glad i denne lysende, vennlige sjelen.

Det er ikke alle som vet at voksne, redde katter som har vært hjemløse hele livet kan lære seg å stole på mennesker. Bobby kunne ha risikert umiddelbar avlivning dersom han hadde kommet til feil sted. Vi er SÅ takknemlige for at det var vi som ble kontaktet, og at vi hadde plass!

I slutten av mai vurderte fostermor at Bobby var klar for å få gå helt ut også. Men Gullgutten – som jo bare få måneder tidligere bodde ute – turte ikke. Han sto bare å så på den åpne døra, mens han slikket seg iherdig rundt munnen, før han hastet inn i hybelen sin igjen. (Katter slikker seg fort rundt munnen når de er redde eller veldig i tvil.) 

Neste gang han fikk muligheten, benyttet han den. Men bare for en veldig kort tur ut på trammen, før han gikk inn igjen. Var han kanskje redd for at han skulle miste hjemmet sitt om han ble ute for lenge?

 Men etter hvert ble han modigere ute også, og begynte å utforske uteområdene litt. Innimellom utfluktene holdt han seg der fostermor var.

Sommeren kom, Bobby Villegull var både ute og inne, men gikk aldri langt fra fostermor. Etter hvert tillot han også noen få utvalgte andre mennesker å komme nært nok til at han kunne lukte på dem. Men det stoppet der.

Det var likevel ett skår i gleden. Bobby og Silva, husets residerende katt, fant overhodet ikke ut av det med hverandre. De ville begge være enerådende. 

Dette ble verre heller enn bedre etter hvert som ukene gikk, og fostermor – som var mer enn klar for å adoptere kjæreste Bobby Villegull – meldte med blytungt hjerte at vi måtte søke etter et annet for-alltid hjem. 

I august meldte det seg en perfekt familie for ham. Flyttedistansen var heldigvis ikke lang, for den var grufull. Men fostermor var med. Det dempet den verste panikken da han plutselig befant seg i et nytt og fremmed hus. 

Heldigvis fant Bobby seg fort til rette i sitt nye hjem. Fostermor besøkte et par ganger og kjente varm glede i hjertet over hengivenheten han viste også til sin nye familie. Et helt spesielt bånd ble knyttet mellom Bobby og mannen i huset.

Bare et par måneder etter at Bobby flyttet, kom han en dag ikke hjem som vanlig. Leteaksjoner ble iverksatt, og Atlas, som kanskje er Nesoddens flinkeste søkshund, markerte utenfor en krypkjeller. Matmor og matfar stålsatte seg, tok seg inn, og fant Bobby’en sin død. Men han lå så fint og fredelig at det så ut som om han sov. 

Vi får aldri vite sikkert hva som skjedde. Det sannsynlige er at det var hjertestans, og at det skjedde nokså snart etter at han gikk hjemmefra siste gang. Han hadde oppførte seg litt rart den siste dagen han gikk hjemmefra. Den døde kroppen hans bar ikke preg av å ha gått ute lenge. Det var ingen tegn på verken kamp, frykt, smerte eller forgiftning. Det ville dessuten ha vært lett for ham å komme seg ut fra krypkjelleren om han hadde villet.

Alle som har sett en katt inn i øynene, og da mener vi VIRKELIG sett, lurer ikke på om katter har sjel eller ei, om de har følelser eller personlighet. Vi vet de har det, for det forteller øynene deres oss hvis vi gidder, eller er modige nok, til å ta i mot budskapet i dem. Det finnes klokere mennesker enn oss som hevder at dyrene er her for å lære menneskene om viktige dimensjoner ved livet som mange av oss synes å ha glemt. 

Vi føler ikke for å protestere på det. Vi vet også at innimellom dukker det opp noen som liksom lyser enda litt sterkere enn de fleste. De er ikke bedre eller flottere eller nødvendigvis smartere, de bare lyser litt ekstra. 

Bobby Villegull var en sånn som lyste litt ekstra. «Etternavnet» han fikk var fordi han ikke hadde hatt nærkontakt med mennesker før han kom til oss, og pga de skinnende gylne øynene hans – som ikke bildene yter rettferdighet. 

Fra første stund var han rolig, selv da han var ny og redd. Etter hvert utviklet det seg en dyp forståelse og kjærlighet mellom ham og fostermorens hans, og han gjorde større og større framskritt. Selv vi som så ham, men aldri fikk ta på ham, så at han var en av dem som lyste litt ekstra. Da han fikk sin for-alltid-familie i slutten av august, så de snart det samme, og rakk å bli uendelig glade i ham, de også, på de 2 korte månedene de fikk beholde ham. 

Vi skulle så gjerne ønsket at Bobby kunne ha fått et langt og godt liv. Det ble ikke sånn, og det må vi akseptere. Vi er takknemlige for at han fikk oppleve å være trygg og høyt elsket de siste månedene av livet sitt, og – når han først ikke skulle være her lenger – for at han fikk en så fredelig død.

Hvil i fred, kjæreste Bobby Villegull. Vi glemmer deg aldri.

Publisert av

Lucky Langhale

Søndag kveld 19.09.21 ringte telefonen. «Jeg har funnet en bitteliten kattunge, og har den i bilen – hva gjør jeg nå?!?»
 

Stemmen i den andre enden var en smule oppskjørtet, hvilket var dønn forståelig. Hun hadde nemlig stoppet bilen ved Årungen for å ta seg en røyk på vei hjem etter sen jobb, og hørt skrik. Først hadde hun lurt på om det var grevling, men så skimtet hun et lite vesen som løp i mørket langsmed veien, for så å krysse den og kravle seg opp fjellskrenten som var rett under E6. Ferden endte på en smal hylle, der den vesle kattungen heldigvis ble sittende til hjelpen kom.

Hjelpen, damens datter og svigersønn, hadde ikke somlet da damen ringte, og klarte – til alt hell – å ta seg opp til hylla, og få lillepusen inn i transportburet de hadde tatt med.

Vi tror vesle Lucky Langhale var 5-6 uker gammel da han ble funnet. Han veide 545 gram påfølgende dag, og 630 gram 4 dager senere. Han spiste med god apetitt da han kom til oss, men var ikke utsultet. Dette, og det at han ikke hadde flått, og at han var skeptisk, men ikke skrekkslagen av å se mennesker, tilsier at den nydelige lille tassen ikke ble født ute. En så liten kattunge kunne ikke ha kommet seg dit selv. Høyst sannsynlig hadde han altså blitt dumpet, forholdsvis kort tid før damen stoppet der.

Hun søkte så godt hun kunne etter både eventuelle søsken og en mamma både samme kveld og dagen etter, uten hell. På tirsdag møtte hun oss på stedet også. Vi fant ingen spor etter flere. Hvis han ble dumpet sammen med flere, kunne ikke de andre ha klart seg, for de ville ha holdt sammen. Det var vi overbeviste om.

Men – flere uker etterpå fikk vi melding fra fostermor: «Ligner ikke denne katten veldig på Lucky?» Hun hadde sett et bilde FOD hadde lagt ut av sin nye kattunge, som de hadde kalt Krekling. Vi var helt enige med henne, og ringte FOD.

Alt stemte. Funnsted, alder, kattenes tilstand da de ble funnet. Krekling MÅTTE være broren til Lucky. Krekling bar preg av å ha vært overlatt til seg selv omtrent akkurat så lenge som Lucky hadde vært hos oss. Hvor han var da vi lette, og hvordan han har klart seg på det stedet, er et mysterium.  

Heldigvis ble Krekling også funnet, og fikk komme inn i varmen. Men det røsker i hjertet å tenke på at det sannsynligvis kan ha vært enda flere også, som ikke klarte seg.

 Fantasien strekker rett og slett ikke til når det gjelder å prøve å forstå hva som foregår inne i hodene på de menneskene som syns det er greit å kvitte seg med levende vesener ved å dumpe dem.

Tilbake til Lucky Langhale. Vi takker alle gode makter for damens behov for å stoppe for å ta seg en røyk akkurat der og da! Det reddet nemlig livet hans. 

Han brukte ca 2 sekunder på å sjarmere menneskene i fosterhjemmet sitt helt i senk. Storesøster Luna Lurifax og stemor Twilight startet med å være litt i tvil – men de kom fort på glid, og Lucky Langhale fikk akkurat den flokken han trengte for å lære seg alle de viktige kattetingene han trengte å lære fra artsfrender.

Lille Lucky Langhale poserer så fint for fotografen.

Lucky trivdes og vokste akkurat som han skulle. Det kunne dessuten se ut som om han fant håndboka «Hvordan posere pent», som forgjengeren Jonas la igjen i fosterhjemmet da han flyttet til sitt for-alltid-hjem.

Etter 2 måneder hos oss ble Lucky klar for sitt eget drømmehjem, og i februar 2022 fikk han det.

 
 

Skal tro hvordan de hadde reagert, de som dumpet bittelille, forsvarsløse Lucky – og broren hans Krekling, og kanskje enda flere søsken – mellom E6 og Årungen, en sen kveld i september, hvis de hadde fått vite hvilken fantastisk personlighet han er, hvor vakker han er, og hvor innmari høyt elsket han er av familien sin, fosterfamilien sin, og vi andre heldige tobeinte i Nesoddkatten som fikk gleden av å bli kjent med ham?

Det burde ha lugget kraftig i hjerterota deres i alle fall. I realiteten satte de vår lille skatt ut for å dø – men heldigvis ble han funnet før det var for sent. Det er det ikke alle som blir. Og det er helt hjerteskjærende.

Publisert av

Søndag 16.10.22

Dyrlege-nytt 1:

Otto, den uheldige, ser ut til å ha fått lykken snudd, hurra! Lilletåa hans var ute av ledd, og første gang vet’en satte den på plass igjen, skvatt den ut av ledd igjen nesten med en gang. Hun konsulterte ortoped, som mente at alternativene var enten å amputere tåa, eller å sy noen sener inni der, eller å prøve med en potebandasje etter å ha satt den på plass igjen – og så holde ham i ro i et par uker.
 
Vi valgte det siste, og Otto fikk overnatte på klinikken for å se om han ville akseptere bandasjen. Neste morgen møtte Otto vet’en, blid og fornøyd med at han hadde vært så flink å ta av seg bandasjen. Kattesandspor på stolen, benken, tastaturet, printeren og i vindusposten viste at han hadde hatt litt å holde på med i løpet av natten også. Men tåa så fin ut, Otto viste ingen tegn til smerte, og han haltet ikke. Vet’en og vi bestemte dermed at han skulle få komme hjem igjen til fosterforeldrene sine, uten potebandasje. Så nå er vi i «følge veldig godt med» fasen, og Otto får dessuten smertestillende i et par uker.
 
Så langt er alt vel. I dag har han vist litt interesse for å slikke på tåa, men han halter ikke, og er like blid som han pleier. Vi fortsetter å krysse fingrene for ham, og takker så mye til dere som bidro til regningen hans på innlegget vi la ut for noen dager siden!
- Skikkelig fin potebandasje, mente vet’en. - Njaei, tro’kke det, mente Otto ❤️
Otto har kommet hjem til fosterfamilien sin, hvor han har en stor og snill venn i Louie
- Jeg syns det går greit, jeg!
Bordet på balkongen er en av favorittplassene.

Dyrlege-nytt 2:

Luna, den nyresvekkede, ser også ut til å ha fått lykken snudd, hurra! Den store, flotte jenta dukket opp på et hytteområde tidlig i vår, og ble hengende rundt hos den familien som nå er fosterhjemmet hennes. Hun var altfor tynn, og viste seg å både være dehydrert og med forhøyede nyreverdier.
 
Hun har fått godt stell i fosterhjemmet sitt, og vi ble veldig glade for at blodprøvene som ble tatt denne uka var bedre. Nå er hun omtrent på matchvekten sin også, tror vi. Luna tar gjerne i mot frierbrev, sier hun, men legger til at det må være fra ordentlig snille folk, altså. Hvis ikke, gidder hun ikke å flytte.
Luna tar det meste med stor ro.

Flyttenytt 1:

Hvitlabb, som er utrolige 14,5 år – hun ser nemlig ut som om hun er 5 eller der omkring – har flyttet fosterhjem. Først til en mellomstasjon i en ukes tid, og så sammen med Nomi, Gråpus og Mattis i går. Det har hun tatt med stor ro.
Gutta, som fremdeles er så veldig sjenerte, bor på et eget rom, så det er Nomi som Hvitlabb skal finne ut av det med. Nomi er avventende, men nysgjerrig. Hvitlabb er litt mer aktivt nysgjerrig, men respekterer grensene til Nomi. Det er nytt for Nomi, som virker litt forundret over at denne nye damen ikke ser ut til å ville herse med henne. Vi unner henne det så vel! Tipper vi kommer med en rapport om hvordan det utvikler seg neste søndag også.
-Hm. Hvem er nå den dama der? Nomi studerer nykommeren nøye.
Hvitlabb på sin side, studerer den nye hagen
Den sofaen her var god å sove på. Hvitlabb fant seg fort til rette.

Flyttenytt 2:

Fins ikke, dessverre. Vi skulle så gjerne ønske at vi kunne skrive at en eller flere av de nydelige kattene våre som ønsker seg gode for-alltid hjem hadde fått det, men det kan vi ikke. Det er nesten så vi lurer på om det ikke finnes folk lenger som ønsker seg nye, myke og malende familiemedlemmer?
Akk ja. Så er det vi som får gleden av å fortsette å kose med dem en stund til. God søndagskveld til alle.
Betingelser for adopsjon
Bidra gjerne
Publisert av

Kari

Kari Rolland / "Skribenten" -

styreleder og altmuligdame.

Jeg har vært godt over middels glad i dyr siden jeg var liten jente. Den gangen var det nok mest fluer, edderkopper og andre småkryp som ble reddet. Litt enklere kanskje, enn å redde katter, men en klar fellesnevner for meg er at alt liv fortjener å bli behandlet med kjærlighet og respekt.
 
I 2001 bodde jeg i en leilighet i 5 etasje i Oslo. En ettermiddag ringte en desperat veterinær og spurte om jeg visste om noen som kunne overta en frisk, halvannet år gammel katt som familien var lei av, og derfor ville avlive. Mitt returspørsmål var om en katt fra landet kunne lære seg å trives som innekatt. Det mente vet’en at den kunne, og 3 timer senere hadde jeg fått meg samboer.
 

Det viste seg snart at Tussi var drektig. 16 mai fikk hun 4 nydelige små; Sofus, Romeo Clive, Mons og bitte lille Mia. Etter hvert som ukene gikk, ble 3 ting stadig klarere for meg:

  1. Det finnes ingen hjem i hele kongeriket som er bra nok for mine kattunger.
  2. Man gir ikke bort sin egen familie.
  3. Man kan bo i 5. etasje med 1 eller 2 katter, men ikke 5. Da blir man en sånn kattedame som lukter litt rart. (Altså ca en sånn som jeg har blitt nå.)

Samme høst flyttet vi til Nesodden. En dag kom ikke Romeo Clive som han pleide. Jeg lette, la lapper i postkasser, hang opp plakater, og startet det jeg kalte «Nesoddkattens vandreforening». Idéen var at det ville være lettere å få tilbake katten sin hvis alle katteeiere i lokalmiljøet visste at den var borte.

Men på den tiden var det ikke så vanlig å ha pc’er hjemme, og begrepet sosiale medier var vel knapt nok oppfunnet. Det ble derfor for vanskelig å drifte Nesoddkattens vandreforening, så den rant ut i sanden etter en stund.

Jeg fant aldri Romeo Clive, og vet derfor ikke hva som skjedde med ham. Det er kanskje det vondeste av alt, når det gjelder savnede katter. Det tok flere år før jeg sluttet å lete og håpe.
I november 2013 relanserte jeg vandreforeningen, men da bare under navnet Nesoddkatten. Facebook hadde for lengst blitt allemannseie, og nå kom jo den opprinnelige idéen min virkelig til sin rett. Gruppa, som nå heter «Nesoddkatten – savnet og funnet» og teller over 2000 medlemmer, fungerte bedre og bedre etterhvert som medlemstallet vokste. Men jeg så stadig tydeligere at det var mange katter som ikke hadde noen, og som trengte hjelp.
 
Høsten 2015 var det en stor koloni av katter på nordre Nesodden. Da det begynte å bli mangel på fosterhjem hos både Dyrenes hus og FOD-gården, bestemte jeg meg bare for å hoppe i det. På rekordfart fikk jeg en super avtale med daværende Nesodden Dyreklinkk, noen fosterhjem, penger og utstyr inn fra ulike snille folk og mye velvilje fra Tangen Dyrebutikk. Vi var i gang – og siden da har veien blitt til mens vi har gått den.
 
Jeg har store ambisjoner for vår lille organisasjon, og reetablerte foreningen som stiftelse i 2019. Dette var i forbindelse med at jeg solgte min daværende bolig, som ikke egnet seg veldig godt for virksomheten, til fordel for å kjøpe et sted med gode muligheter for kattene. Her bor jeg i dag, sammen med mine egne 3; LilleVill, Petra og Esmeralda, samt et varierende antall Nesoddkatter. Jeg gleder meg til den videre utviklingen!
Jeg har, såvidt det er, et liv utenfor Nesoddkatten også. Her er en ultrakort CV til slutt:
 
Født 23.12.1958, er musikkviter fra Universitet i Oslo, og har jobbet med musikk i hele mitt yrkesaktive liv; som pedagog, utøver og komponist, samt organisatorisk. Siden 1999 har jeg undervist i bl a saxofon og improvisasjon ved Oslo kulturskole, i instrumentaldidaktikk ved Norges musikkhøgskole, samt som frilanser innen disse fagene. Jeg er veldig glad i disse jobbene også.
Publisert av

Camilla

Camilla Noe Takvam - styremedlem og dyrepleier med sertifisering i kattemedisin.

Camilla var den som svarte da Kari tok kontakt med dyreklinikken høsten 2015, i håp om å få rabatt til de hjemløse kattene. Et par dager etter hadde hun fått til en fantastisk avtale, og et par uker etter takket hun heldigvis ja til å utgjøre Nesoddkattens første styre, sammen med Kari.

Ingen som snakker med Camilla er i tvil om at det er Bergen som er hjembyen, på tross av at det begynner å bli lenge siden hun forlot den. Hun har bodd på Nesodden siden hun begynte å jobbe på Nesodden Dyreklinikk i 2010, etter å ha blitt bachelor i husdyrfag ved Høgskolen i Nord Trøndelag (Steinkjer) i 2009. I 2013 ble hun uteksaminert som dyrepleier ved Organia Hansenberg i Danmark.

Camilla har alltid hatt stor fascinasjon for katter og har hatt katt hele livet. Hun bruker mye tid på kurs og etterutdannelse i forskjellige fagfelt innenfor kattemedisin og -atferd. Ved siden av jobben sin på Evidensia Bærum Dyrehospital, der hun har vært ansatt siden 2019, er hun også tilknyttet International Society of Feline Medicine (ISFM). Her er hun sensor for dyrepleiere som tar sertifisering i kattemedisin. Denne jobben ble hun tilbudt etter selv å ha fullført den ettårige etterutdannelsen med svært gode resultater i 2020/2021, ved siden av full jobb. Dyrepleieren vår ligger definitivt ikke på latsida. I 2016 ble hun kåret til «Årets dyrepleier» av Norsk dyrepleier og -assistentforening.

I Nesoddkatten har vi en chat pr katt, typisk bestående av fosterhjemmet, Kari og Camilla. Å ha en dyrepleier som alltid er «på» her, er gull verd. I tillegg er hun på hjemmebesøk fra tid til annen, til de kattene som trenger en kloklipp eller annet som ikke trenger veterinær.

Camilla bor med mannen Peter og 4 katter: Luna som hun tok til seg etter at hun som kattunge ble funnet ute på Nesodden og levert til klinikken i 2010. Svartemaja, nok en kattunge som ble funnet ute og levert skadet til klinikken i 2011. Pelle som ble reddet av Nesoddkatten i 2015 og Fighter som også ble reddet av Nesoddkatten. Mange av dere husker ham sikkert fra da han ble funnet med en bit av et avløpsrør rundt halsen 2. juledag 2018.

Publisert av

Åsmund

Åsmund Hommedal Blikås - styremedlem og fangst- og altmuligmann.

Eg har alltid vore svært glad i alle slags dyr. Eller – neesten alle… Parasittar klarar eg meg fint utan. Kort forklart er eg han voksne mannen som alle BI-studentane i Nydalen går forbi med rare blikk, fordi eg sit på huk på fortauet og plukkar opp sneglane så andre ikkje skal tråkke på dei. Det har skjedd litt for ofte at eg kjem for seint til jobb fordi eg møtte ein sjarmerande katt på veg til bussen, eller fordi eg såg ein slange som måtte reddast bort frå ein alt for trafikkert veg. Sjølv om eg er svært glad i både fuglar, frosk, grevling og kyr, så er det kattar som står meg nærast.

Då kjærasten min og eg kom til Hellvik vart vi kjende med ein heilt herleg nabokatt, som vi var så heldige at vi fekk lov til å vere ekstrafamilie for. Etter nokre år mista vi han grunna sjukdom, og vi sakna å ha ein liten pus i huset. Vi byrja å leike med tanken på å få vår eigen katt, og høyrte litt rundt før vi vart presenterte for Nesoddkatten.

 

Der møtte vi Majus, som vi vart dønn forelska i på flekken. Heldigvis meinte de at vi kunne vere ein god match for denne svært redde karen. Det var ein lang prosess for han å fyrst bli heilt trygg på oss og seinare andre, men no har vi omsider ein godklump som elskar kos, og som til og med tør å helse på framande.

Våren 2023 kontakta Kari meg med spørsmål om eg kunne tenke meg å hjelpe til med å fange inn kattar frå ein stor feral koloni her ute på Nesodden. Målet var å kastrere dei og gi dei nødvendig helsehjelp, for å unngå at endå fleir små firbeinte skulle fødast ute til eit urimeleg hardt liv som kolonikatt. Det viste seg at eg trivdest godt med dette arbeidet, så det vart etter kvart svært mange timar ute i feltet med felle, kikkert og kamera. Heldigvis var det ein fin liten gjeng som var med på dette, så eg var ikkje åleine om prosjektet. Etter kvart utvida dette arbeidet seg til andre spanande oppdrag òg, som f.eks. då vi vart kontakta om kattungar under eit hyttegolv. Nokre gonger etter å ha sete i timesvis i enten steikande sol eller bitande kulde lurar eg nok litt på kvifor eg driv på med dette. Men i det øyeblikket eg omsider har fått katten i fella går dette over i ei intens glede. Innsatsen var verd det!

Men det går diverre ikkje alltid slik som eg ønskar. Nokon gonger må ein tilsynelatande sterk og fin katt diverre avlivast fordi den er alt for sjuk, og vi har mista nokon nyfødde kattungar av ulike årsaker relatert til det harde livet som kolonikattane har. Det gjer vondt. Men då må eg tenke på at sjølv om vi mistar nokre få kattar innimellom, så er det mange fleir som har fått eit mykje betre liv som følge av dette arbeidet.

Ei av kolonikjettene, som eg kalte Busten sidan ho var så pistrete i pelsen, flytta inn heime hjå oss. Der fødde ho tre ungar, og diverre overlevde berre ein av desse dei fyrste døgna. Han fekk etter all dramatikken namnet Busteknøttet Miraculix, og endte opp som ein slags posterboy for dette koloniprosjektet. Busten bur hjå oss enno, og ho og Majus har blitt svært sterkt knytte til kvarandre. Så her skal ho bli.

Eg ser på meg sjølv som ein kombinert fangst- og altmuligmann som gjer det som skulle trengast til ei kvar tid. Dukkar det opp eit uventa problem set eg meg gjerne ned for å prøve å pønske ut ei løysing på dette. Eg takka ja til plassen i styret for Nesoddkatten, i håp om at eg skal kunne bidra til at organisasjonen veks seg sterkare, slik at vi kan hjelpe endå fleir kattar.

Publisert av

Gerd

Gerd J Nilsson -

kontoransvarlig.

Jeg tar meg av bokføring, papirarbeid som møtereferater, årsberetninger og lignende. Utvikling og drifting av hjemmesidene er også min oppgave, samt å holde orden i katteregister og arkiv.    

Jeg har arbeidet både i offentlig sektor og i privat næringsliv – de fleste årene som leder på ulike nivåer i IKT- og konsulentbransjen. De siste årene har jeg arbeidet som coach for mennesker som ønsker å vikle seg ut av gamle problemer og inn i nye og berikende erfaringer.

I barndommen tilbragte jeg mye tid med ulike dyr på mine besteforeldres gård. Der var det kuer, griser, høner, hest, hunder og katter – og jeg ble glad i dem alle (kanskje med unntak av en gris som spiste opp favorittlua mi). Tid og rom for eget dyrehold ble det ikke før jeg var i midten av 50-årene og slo meg ned på Nesodden. Det måtte bli katt!
 
Dessverre mistet jeg henne etter noen år og tok da kontakt med Nesoddkatten og Kari. Først adopterte jeg Silva. Senere ble jeg fostermor for en hjemløs sjel som senere fikk et nytt for-alltid hjem. Så ble jeg på nytt fostermor for en skjønn liten fyr som hadde vært på rømmen i 4 år.
 
Kontakten med Nesoddkatten førte til en trang til å ville bidra, og innsatsen ble satt inn der behovet var størst.